Preken på 17. mai 2020 ved kapellan Arne Slørdahl
Til utskriftsvennlig versjon

Hver 17. mai synger jeg fedrelandssalmen «Gud signe vårt dyre fedreland», i alle fall tre av de syv versene, og det føles godt. Elias Blix' 130 år gamle tekst handler om takknemligheten for det frie, gode, trygge og rike landet jeg er så heldig å få bo i og høre til. Den er en bønn om at landet må bygges videre. Og den oppfordrer meg og deg til å bidra med arbeid, klokskap og respekt for alle gode verdier.

 
Blix beskriver Norgeshistorien og nasjonsbyggingen, og han tolker Guds tilstedeværelse og rolle i disse. Det har vært mørke og tunge perioder. Men etter vinter kommer vår.

 
Nå ble «Gud signe» skrevet i en annen tid og under andre omstendigheter. Da gjaldt kampen for det norske mot unionen. Norsk kunst og kultur hadde en storhetstid. Får år før hadde Johan Sverdrup proklamert: «All makt i denne sal». Et opplyst, klokt folk skulle bestemme selv.

Våre utfordringer i dag er andre og i mangt globale. Landet er ikke så homogent som det en gang var, verken kulturelt eller religiøst. Og derfor er denne salmen også en utfordrende tekst, kanskje særlig vers seks om Gud som bygningsmann. Motivet er hentet fra Bibelen, fra Salmenes bok, Salme 127:

Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves.
Hvis Herren ikke vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.
Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned og spiser brødet dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover.
Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn.

Sal 127,1-3

Dette Bibelavsnittet er vel en tanke for eksklusivt for vår tid, dette at det enten er Gud som bygger, eller så bygger man forgjeves.

Men så jo dette gamle ord lest inn i vår tid uten at omgivelsene har fulgt med. Vi ser ikke omstendigheter med Israelsfolkets overgang fra nomadeliv til kultursentralisering. Vi kjenner ikke deres behov for å finne et grunnlag for religionsutøvelse, samfunn og kultur. De skulle utvikle et lovverk. De var i ferd med å organisere en felles kalender med en god og meningsfull veksling mellom arbeid og høytider. De søkte etter en felles forståelseshorisont. Og med seg i dette anleggsarbeidet hadde de Toraen, lovsamlingene med blant annet det radikale pålegget om barmhjertighet for «enker og farløse, for innflyttere og fattige» (5 Mos 10,18).
 
Når denne teksten, og for ikke å snakke om Elias Blix’ ekko av den i Fedrelandssalmen, blir hørt i vår tid, så er den en oppfordring til å se etter og vurdere de verdiene vårt samfunn bygges på.

For 2-3 år siden snakket politikere om norske verdier: Mange hev seg da på og listet opp det «typiske» norske. En del hevdet at disse verdiene var under angrep. Mens andre kritiserte listene med at det her ikke var så mye typisk norsk. SAS sa i februar noe tilsvarende i en reklame - at det det vi regner som skandinavisk ikke er eksklusivt skandinavisk, men importert fra tenkere, religioner, kulturer verden over – og fikk tyn for det.

Hvilke verdier er det vi skal hegne om? Så vi ikke bygger forgjeves?

- Den 8. mai feiret vi 75 år med fred, og da takket vi for offerviljen, tanken om å sette andre foran seg selv.
- Vi er stolte av og glad for velferdsstaten vår, altså den barmhjertigheten som tar utgangspunktet i ethvert menneskes iboende verdi, og ikke i vilkårlig veldedighet fra de rikeste.
- Politikken ønsker mer enn før (fortsatt kanskje for lite, men likevel) en økonomi som regner inn verdien av rent vann, frisk luft, fremtidige naturopplevelser … altså hele skaperverket.
- Dugnadsånden i folket er i bunn og grunn å innse avhengigheten av hverandre og vår moralske forpliktelse til å delta i fellesskapet. Dette har vi særlig sett i corona-tider.
 

Og vi kan fortsette med å liste opp – ikke nødvendigvis særnorske kvaliteter – men gode verdier som vi opp igjennom historien har lånt og opplevd som gode byggesteiner for Norge.
 

Vi har lov til å takke for landet vårt som i mangt preges av trygghet, tilhørighet, ansvarlighet, omsorg og mangfold.
 

Vi kan takke kloke norske menn og kvinner, samt et ikke ubetydelig hell i ressurser og hendelser for at vi har det så godt. Det er ikke noe ekskluderende i det.
 

Vi må også takke for gode byggematerialer i nasjonsbyggingen, og disse kan vi nok takke mange andre folk og kulturer for. Det har SAS rett i.
 

Og vi må takke for de gode verdiene, gitt av Jesus, og innprentet i oss i tusen år.
 

God 17. mai, og Gud signe vårt dyre fedreland!