Andakt torsdag 19. mars 2020 ved sokneprest Margunn Sandal (erstatter hverdagsmessen)

Utskriftsvennlig versjon

Klokkene ringer for deg, og påsken er ikke avlyst!

Det var nylig en diskusjon på nettet om hvor vidt vi skal la være å ringe med kirkeklokkene i disse koronatider når det ikke er gudstjenester i kirken. Som i de fleste slike saker kan man argumentere både for og imot. De som mener vi ikke skal ringe med klokkene, tar utgangspunkt i den funksjonen klokkene har når de ringer inn til gudstjeneste. Veldig forenklet kan man sammenligne kirkeklokkene med klemtingen fra isbilen. De varsler når man har noe å tilby, og dersom kirken ikke har noe gudstjenestetilbud, bør man la være å ringe. Men det går også an å tenke annerledes, nemlig at kirkeklokkene har flere roller å spille. De definerer fortsatt rom og tid for mennesker og minner om at ikke alt har gått av hengslene selv om mye er i ulage nå. Som én skrev: «Jeg liker å høre at klokkene ringer - kanskje særlig nå som kirken er stengt. De sier, føler jeg: Kirken er her. Dere er ikke glemt, og ikke forlatt.» Klokkene kan minne om at den kristne troen klinger med i et stort og åpent rom som er tilgjengelig for alle, selv når kirken må stenge dørene.

I Apostelgjerningene kan vi lese om da Paulus kom til Aten og hadde sin tale til det rådet som var kommet sammen på fjellet Areopagos. Han ser at de er religiøse. De har bygd templer for sine guder, til og med et alter til en ukjent Gud, kanskje for å være på den sikre siden. Uansett griper Paulus fatt i akkurat dette, at det finnes en Gud som ikke bor i templer. Det vil si: Den finnes en Gud som vi mennesker ikke kan ta kontroll over, og si «her har vi han (eller henne)!». Denne virkeligheten er det Paulus forkynner. Det er en Gud som ikke bor et bestemt sted, men som vi alle får høre til hos. «For det er i Gud vi lever, beveger oss og er til», sier Paulus (Apg. 17,28). Det finnes en Gud som ikke er avhengig av oss, hverken av det vi har bygd, eller av det vi mennesker ellers har fått utrettet her i livet. Og Paulus fortsetter «Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss!»

Selv er jeg uvanlig sterkt opptatt av kirkebyggenes betydning. Jeg tror vi mennesker trenger bestemte rom og bestemte tider som er satt av til å møte Gud. Frogner kirke er et slikt rom, og jeg tror vi møter Gud på en spesiell måte her. Men nå når kirken er stengt, trenger vi en påminnelse om at Gud ikke er langt borte fra en eneste en av oss, akkurat der vi oppholder oss. Det fine er at kirkebygget og kirkeklokkene i seg selv kan bidra til det. Bygget står der og klokkene i tårnet kan fortsatt berøre oss med sin klang, slik at vi ikke skal glemme at Gud er nær i vår virkelighet slik den er her og nå.

Kirkeklokken retter oppmerksomheten vår mot Gud og forkynner Guds ære. De synger ut at vi tilhører Gud i alt som skjer med oss, og det må vi ikke glemme. Den største klokken i Frogner har en tekst som sier at den kaller oss inn under kirkens tak. Innskriften på den minste klokken forteller at den ringer for å minne oss om å søke Gud, hele livet:

Søk din Gud, bli hans brud,

tro hans nåde og lyd hans bud!

Våk og bed, deg bered!

Snart jeg ringer deg inn til fred.

Slik gjør klokkene sin tjeneste i menigheten. Samtidig har klokkene en utvidet funksjon i hele samfunnet vårt. De er del av et religiøst rammeverk som har betydning for mange mennesker, selv for dem som ikke definerer seg som kristne. Atle Næss skrev for noen år siden en fin tekst om dette i Kirke og Kultur. Den hadde tittelen «Maalulas stemmer – Et essay om religion i det offentlige rom». Den tok utgangspunkt i en opplevelse han hadde da det ble kalt inn til bønn i en fjellandsby i Syria. Der og da forsto han at «Det offentlige rom kan til en viss grad tømmes for religion, men dets vegger blir stående tilbake. Og mye av tømmeret i disse veggene består av religiøse forestillinger.»

I artikkelen skriver han om hvordan vi har blitt vant med å tenke om religion som noe privat, som et rom de med spesielle religiøse interesser kan gå ut og inn av. Men slik er ikke i virkeligheten. Vi lever i en kultur der kristne forestillinger har nedfelt seg i den kalenderen vi styrer livene våre etter. Den kristne troen har formet landskapet både i by og bygd der kirkene har fått sin plass. Kirkeklokkene ringer for alle og minner oss om at vi hører til i et større fellesskap i tid og rom.

Jeg hørte nylig noen si at de var redd for påsken i år kan komme til å bli avlyst. Det blir den ikke. Kirkeklokkene har ringt her i landet i over 1000 år. De har varslet soloppgang og solnedgang, de har varslet krig og ringt for fred. Når de nå ringer, kan de minne byens innbyggere om at det, også i den urolige tiden som vi nå er inne i, finnes noe som er varig. – En klang i bylandskapet som minner om at noen tider er annerledes enn andre tider. Det endrer seg ikke. Det blir fortsatt søndag, og påsken er i vente med håpet om at etter sykdom, fortvilelse og død kommer Gud oss i møte med nytt liv.