Preken til hverdagsgudstjeneste torsdag 7. mai 2020 ved sokneprest Margunn Sandal
Til utskriftsvennlig versjon

 
Joh 15,1-5
¹ Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. ² Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. ³ Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. ⁴ Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. ⁵ Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. 

Vi kan fortsatt ikke ha gudstjenester i kirken på grunn av Korona-viruset. Men vi kan ha dåp. Så førstkommende søndag bæres en liten jente, Victoria, opp kirkegulvet.
 
I dåpen blir hun en grein på Jesu vintre. Hun blir podet inn, rett og slett. Og nå snakker vi i bilder, slik Jesus gjorde. For noe av det vesentligste i livet kan vi ikke snakke om, uten å bruke bilder. Dette treet som Victoria vi andre podet inn på, det har liv i seg, det lever og det gir liv.
 
I den gamle kirken San Clemente i Roma, finnes det en mosaikk som uttrykker dette på en veldig vakker måte. Midt i mosaikken ser vi Jesus henge på et kors. Men korset er mer enn et kors, det er livets tre. For det vokser ut av jorden og vannet og vegetasjonen. Og det sprer greinene sine utover, greiner som skal symbolisere vinranker. De spruter av energi, men greinene er ikke bare livfulle i seg selv. Mennesker og alle slags fugler og dyr, lever i kraften av vintreet.
 
Bildet viser oss noe som jeg synes er spennende. Det som skjer med Jesus har ofte flere forskjellige betydninger på samme tid. Det er ikke alltid så lett å få sagt med ord, men et bilde kan uttrykke både doble og flerdoble meninger.
 
Mosaikken i San Clemente uttrykker at Jesu død og oppstandelse, som vi har markert nå i påsken, den er livgivende på flere plan. Jesus ga sitt liv for menneskene og vår verden, og han vant over døden. Det er livgivende for oss. Fordi Jesus døde og sto opp får vi nytt liv i dåpen. Men korsdøden og oppstandelsen angår ikke bare menneskene, den er livgivende i mye videre forstand. Jesu seier på korset gir nemlig liv til alt, til fuglene, til insektene, til planter, dyr og mennesker. Jesus kors er blitt livets tre.
 
Og den som hører sammen med ham, slik dåpsbarnet og alle vi andre får gjøre, den har del i det som er nyskapende, både her i verden og i evigheten. Ingen av oss presterer på egen hånd å bli en gren som gir frukt på livets tre. Tvert imot på egenhånd tørker vi ut. Uten Jesus er vi som visne grener.
 
Mosaikken har også et annet perspektiv, og det er at vi ikke kan høre sammen med Jesus uten å høre sammen med hverandre og med livet i naturen.
 
Men hva er beskjæringen, eller renselsen av grenen et uttrykk for? Også det kan sikkert ha mange betydninger. Ser vi på trærne som skal beskjæres, så er det noe som må bort for at det nye livet skal slippe til. Og sånn kan det være i menneskers liv også. Vi må la noe fare. Eller kanskje; vi skal ikke være så redde for å miste, for nettopp det kan åpne for noe nytt.

 
Det er bare én ting vi må huske på, i en tid der mennesker blir syke av hele tiden å skulle prestere, det er, at uansett hvor mye vi prøver, så er ikke det nyskapende vårt verk.

 
Vi kan ikke holde oss selv og verden oppe på egen hånd. Livet er noe vi får i gave fra Gud. Men vi kan øve oss på å ta imot, og å takke!
 

Martin Luther kunne ikke si det tydelig nok, at menneskets forhold til Gud ikke dreier seg om hva det gjør, men om hva det er.
 
Hvert enkelt menneske er Guds verk, uansett hvem man er eller hva man gjør. Ingen kan ikke prestere noe som har betydning for Gud. Og ingen ting av det gode vi gjør kan vi skrive på egen konto. Men Gud kan virke gjennom mennesker, og da kan det skje gode ting; da kan menneskene blomstre og bære frukt til glede for hverandre.

 

Wikimedia Commons - License (CC-BY-SA 3.0)