Preken 4. søndag i fastetiden - søndag 29. mars 2020 ved tidligere prost Arne Sand

Til utskriftsvennlig versjon

Joh. 11, 45-53

⁴⁵ Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. ⁴⁶ Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. ⁴⁷ Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. ⁴⁸ Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» ⁴⁹ En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. ⁵⁰ Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» ⁵¹ Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. ⁵² Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. ⁵³ Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

Vi feirer siste søndag før påske og da handler tekstene om det som skal skje i påsken. Fra gammelt er påsken kirkeårets store fest, (ikke jula som vi har vent oss til, Jesu fødsel begynte kirken å feire først på 400- tallet - for jøder er ikke vant med å feire fødselsdager).

 
Påsken er jo livets seirer over døden. "Jesus lever graven brast" synger vi med Johan Nordahl Brun som en opptakt til påsken.
 

Men egentlig er hver eneste søndag en påskedag. Hviledagen var jo lørdag fra gammelt, fra da de ti bud ble gitt og hviledagen ble innstiftet. Men etter Jesu oppstandelse fra de døde skiftet de første kristne helligdag til første dag i uken, til søndagen, den dagen Jesus kom ut av graven. Dette skiftet av helligdag ble begynnelsen på den kristne kirke.
 
De to første tekstene handler om jødenes offerpraksis. Jesu død under jødenes påskefeiring betraktes som det siste offer. Menneskene skal ikke lenger bære fram offer for å forsone seg med Gud. Han er forsonet.
 
Å ofre dyr på et alter er en fremmed tanke for oss, men det har vært en måte menneskene har forholdt seg til sine guder på i årtusener. Det handler bl a om hvordan menneskene har kommet til rette med sine synder. Vi hører her om Israelsfolkets blodige offere i tabernakelet, det hellige teltet som de bar med seg i ørkenen og som senere ble avløst av templet i Jerusalem. Herrens 10 bud ble sett på som så hellige at noe måtte skje med de som brøt dem - også om det skjedde i ren vanvare. En pådro seg skyld og offeret var en måte å fri seg fra denne skyld på.
 

Første Mosebok 22.1-14
At Abraham måtte ofre sin sønn til Gud som et slaktoffer, er en fortelling mange har problemer med å forholde seg til. Kunstnere har malt denne scenen og opplevd at kirker ikke ønsket å ta i mot bildet.
 

Men bakgrunnen er grei nok: På Abrahams tid var det vanlig blant noen folkeslag å ofre barn til gudene for å gjøre opp for sine synder. Denne fortellingen er tatt med for å forsikre om at slik ønsker ikke Guds folk Israel at det skulle være med deres gudsdyrkelse. Barneofringer var forbudt.
 
Hebr 9. 11-15
Forfatteren av Hebreerbrevet regnes som den tredje av NT's store teologer - etter Paulus og Johannes. Brevet er nærmest å betrakte som en preken som er sendt til en menighet av andregenerasjons kristne.
 

Hovedtemaet er at den gamle pakts ofringer i templet har fått sin fullbyrdelse i Kristus. Han blir sett på som en ofrende øversteprest. Ved sin død gikk han inn i det himmelske tabernakel med det en gang for alle gyldige forsoningsblodet. Offerpraksisen i den gamle pakt var kun av forberedende art. Den viser fram mot Jesu forsoningsverk som overgår den gamle pakts måte å forsone seg med Gud på. Jesu offer er det dette hele tiden har siktet fram mot, uten ham ville den gamle pakts ofringer ikke hatt noen verdi.

Joh 11. 45-53: Oppvekkelsen av Lasarus skapte bekymringer hos fariseerne i Jerusalem: dette kunne det bli opprør av: Jødenes særstilling i Romerriket var truet! Tempeltjenesten måtte kanskje nedlegges. Store ting var i spill. Hvordan stanse denne profeten fra Nasareth som fikk slik stor oppslutning i folket?
 

Som så ofte i Johannesevangeliet beveger ordene seg på to plan samtidig: Det ytre planet tolker overpresten Kaifas: "Det er bedre at ett menneske dør enn at hele folket går til grunne". Det indre planet er at dette går dypere enn Kaifas aner. Kaifas var realpolitiker: Alt oppstyret med Jesus var farlig for jødene. Romerne kunne komme til å ta fra dem den lille frihet de ennå hadde som okkupert stat, nemlig deres religiøse frihet. De hadde fått lov å ha sin tempeltjeneste og det var ingen selvfølge i Romerriket. Nå var lederne redde at denne viktige frihet var i fare. Folket ville ha det til at Jesus var Messias, og slike frigjørere slo romerne hardt ned på. Det kunne bli et blodbad. Kaifas tenkte på folkets sikkerhet og folkets beste. Og som ansvarlig for tempeltjenesten var det viktig for ham at tjenestene der ikke måtte stanse.
 

Det var både politiske og religiøse grunner til at Jesus måtte dø. For Kaifas hadde det religiøse også et ytre plan. Jesus hadde kritisert folkets ledere for å være hyklere og anklaget dem for å bruke religionen til egen vinning. Ikke rart at de ønsket å bli kvitt ham!
 

Det var selvsagt nokså urettferdig å ofre Jesus som dog var uskyldig, men Kaifas mente logisk nok at det tross alt var bedre at ett menneske døde enn at hele folket gikk til grunne.

I denne replikken snublet Kaifas over sannheten om Jesu død: ETT MENNESKE DØR FOR FOLKET. Selv aner ikke Kaifas dybden i sine egne ord, at han forkynner Guds vilje med Jesu liv og med Jesu død. Evangelisten føyer nesten ironisk til at han talte profetisk fordi han var øversteprest det året. Han talte på Guds vegne.

MEDITASJON
Vi kommer til kirken med våre synder, vi innrømmer det helt i begynnelsen av gudstjenesten at vi kjenner lysten til det onde i våre hjerter. Det er ingen frase, men dypt alvor. Her for Guds ansikt trenger vi ikke late som om vi er bedre enn vi er, vi presenterer oss for Gud som mennesker som ikke får til livet slik vi vet at vi skulle og burde.
 

Men fordi vi har fått denne tro at Jesus døde for oss, for våre synder, kan vi ta syndene fram her i kirken og legge dem over på ham som som bærer verdens synd. Deretter kan vi lovprise Gud og høre på hva han vil si oss.
 

Gudstjenesten avspeiler det våre liv skal være: En vandring mot Gud. Og veien mot Gud er veien via døden. Det har Jesus vist. Derfor er hans død ingen ulykke, den er et gjennombrudd for menneskenes vei mot Gud. Derfor får vi også lov til å se vår egen død som et gjennombrudd på vår vei fram mot Gud. Hele vårt liv er vi på vei mot Gud og til slutt skal alt som stenger denne veien være borte.
 

Ved alterbordet i det hellige sakramentet møter Gud oss så sterkt og så nært som det går an å komme ham i dette liv. Det er derfor vi kan synge:

Vår død til liv du vender
når du for oss vil dø.
Du er i våre hender
Nå brytes livets brød.