Preken
Påskedag 12. april 2020 - ved sokneprest Margunn Sandal

Til utskriftsvennlig versjon

Påskedag

Luk 24,1-9
¹ Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. ² Da så de at steinen var rullet fra graven. ³ Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. ⁴ De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. ⁵ Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? ⁶ Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea:  ⁷ ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» ⁸ Da husket de hans ord. ⁹ Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

 
Jeg blir alltid så glad når jeg ser Frogner kirke. Hvordan kan et bygg gi slik glede? Jeg tror det er fordi denne kirken står her midt i byen og gir rom til feiringen av livets seier over døden. Mens mennesker, busser og biler haster forbi, står kirken her vitner om en trassig tro på at Gud som reiste Kristus opp fra døden, også vil gjøre vår død om til liv.
 
Den troen og det håpet trenger vi nå mer enn noen gang. De siste månedene har Koronaviruset herjet med en hel verden. For oss som aldri har opplevd verken krig eller pest, er dette uvirkelig. Vi som er vokst opp med fremtidsoptimisme og tro på at verden går oppover og fremover. Er det mulig at våre samfunn kan rystes slik?
 
Korona-utbruddet avslører noe helt basalt. Mennesket er sårbart, og det er også jorden vi bor på og de fellesskapene vi er en del av. Påskens drama forbereder menneskene på denne skjøre virkeligheten, for at vi ikke skal miste håpet når det blir mørkt i livet og døden innhenter oss og våre.

 
Påskefortellingen har preget vår kultur i generasjoner. Det er en fortelling som har gitt mennesker noe å holde seg fast i, nettopp når de har opplevd at alt er i ferd med å gå under.
 
Det finnes et gammelt dikt av den engelske poeten og presten, John Donne, som viser oss noen av dybdene i påskedramaet. Det heter Good Friday, 1613, Riding Westward, Langfredag 1613, ridende vestover.
 
Som det går frem av tittelen rir Donne til hest vestover på langfredag. Han vet at reisen bærer i feil retning. Han sammenligner sin egen ferd med en planet som er ute av bane. Hadde han vært i bane, skulle han vendt seg østover. For det er i øst Kristus blir korsfestet, denne dagen. Og de kristne i hans kultur har til alle tider vendt seg mot øst, hatt sin hengivenhet vendt mot han som hang på korset i øst.

 
Men han rir altså i feil retning, han drar mot vest. «Det gikk rett vest», sier vi gjerne når noe går galt, eller går i stykker. Det kommer fra engelsk. «To go West», og uttrykket kan kanskje komme av den skremmende tanken at vi kan havne der sola går ned, ute i havet. At vi går under, rett og slett.

  
At forholdet mellom øst og vest, mellom soloppgang og solnedgang blir tillagt mening, er ikke noe nytt. Det er et forhold som har spilt en viktig rolle i litteratur og kunst og ideologi.
I vår moderne kultur har vendingen mot vest ikke nødvendigvis vært noe negativt. De fleste av oss er stolte av den såkalt vestlige kultur. Vi har regnet den for å være en fremgangskultur, en oppgangskultur.

 
Det er som om vi kan se for oss solens bevegelse, fra soloppgang til sola står senit, på det høyeste punktet på himmelen. Og vi har vært med i bevegelsen oppover. For vår kultur har båret preg av fremtidsoptimisme, opplysningstro og tro på menneskets evne til selvoppholdelse, til å kunne stå rett og rakrygget på egne ben på jorden og under himmelen.

 
Men det denne moderne kulturen kanskje ikke er like godt forberedt på, er undergangen og mørket. Kanskje det var dette forfatteren Samuel Beckett så da han skrev boken «Videre verstover» der språket ikke fører oss noen steder, bare inn det meningsløse.

  
Donne vender i sitt dikt korset ryggen og rir vestover på langfredag. Det gjør han fordi han ikke orker å se Jesus lide og dø. Han skriver at et menneske ikke kan se den levende Guds ansikt uten å gå til grunne, hvordan skal et menneske da kunne overleve å se Gud dø?

 
Men påskens drama, det tvinger oss til å se Guds undergang. Ikke fordi det er noe å se på i seg selv, men fordi vi skal forstå at når Gud går under, så gjør også vi det.

 
For det er blikket fra ham som henger på korset, som gir tilgivelse, som renser, som bekrefter at vi har Guds bilde i oss. Og det blikket trenger mennesker i dag så inderlig sårt.

 
Påskens drama forbereder menneskene på solnedgangen og undergangen, for at vi ikke skal miste håpet når det blir mørkt i livet og døden innhenter oss og våre.

 
Kirkene våre er fulle av påminnelser om hvor utsatt livet er. Her i Frogner kirke har vi et maleri som Christian Skredsvig har malt. Bildet har tittelen «Et digt om døden». Han lagde bildet etter at han og konen Maggie Plathe mistet datteren Daisy. Hun var litt over to år da hun fikk bronkitt som gikk over i lungebetennelse. Familiens lege skal ha sagt at hun ikke kom til å overleve, så det var best å gjøre ende på barnets lidelser. Han gav ungen et sterkt sovemiddel og hun døde. Dette kom til å prege Skredsvig hele livet. Han arbeidet lenge med det maleriet som henger på galleriet her i kirken, og han regnet det selv som sitt hovedverk.

 
På bildets høyre side er det mørkt. Et foreldrepar sørger foran gravplassen til barnet sitt. I bakgrunnen kan vi skimte en kirke. På bildets venstre side er det lyst og håpefullt. Der blir barnet tatt imot av Jesus Kristus og fire andre barn. I bakgrunnen ser vi en by. Det er kanskje det nye Jerusalem.

Bildet formidler et håp om at dødskreftene har ikke det siste ordet. De har ikke det siste ordet i verden, og de har ikke det siste ordet i vårt liv.
For i dag, på påskemorgen, vender Kristus undergangen til seier og kommer oss i møte med livet, for at vi skal leve fullt og helt, her og nå.

 
I alterbildet vårt, som Per Vigeland har formet, kommer den seirende Kristus til oss i daggry med soloppgangen. Kirken er her for at vi aldri skal glemme det som Svein Ellingsen skriver i sin salme:

  
Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jord-dekket frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se i oppstandelsens lys skal vi dø.

"Den oppstandne Kristus", glassmaleri av Per Vigeland (alterbilde) i Frogner kirke. Foto: Rut Ugland.