|
Preken påskedag 12. april 2020 - ved sokneprest Margunn Sandal
Utskriftsvennlig versjon
Påskedag
Luk 24,1-9
1 Ved daggry den
første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de
velluktende oljene som de hadde laget i stand. 2 Da
så de at steinen var rullet fra graven. 3 Og
de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. 4 De
visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i
skinnende klær. 5 Kvinnene ble
forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem:
«Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? 6 Han
er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var
i Galilea: 7 ‘Menneskesønnen
skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje
dagen skal han stå opp.’» 8 Da
husket de hans ord. 9 Og de
vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle
de andre.
Jeg blir alltid så glad når jeg ser Frogner kirke. Hvordan kan
et bygg gi slik glede? Jeg tror det er fordi denne kirken står her midt i
byen og gir rom til feiringen av livets seier over døden. Mens mennesker,
busser og biler haster forbi, står kirken her vitner om en trassig tro på
at Gud som reiste Kristus opp fra døden, også vil gjøre vår død om til
liv.
Den troen og det håpet trenger vi nå mer enn noen gang. De
siste månedene har Koronaviruset herjet med en hel verden. For oss som
aldri har opplevd verken krig eller pest, er dette uvirkelig. Vi som er
vokst opp med fremtidsoptimisme og tro på at verden går oppover og
fremover. Er det mulig at våre samfunn kan rystes slik?
Korona-utbruddet avslører noe helt basalt. Mennesket er sårbart, og det er
også jorden vi bor på og de fellesskapene vi er en del av. Påskens
drama forbereder menneskene på denne skjøre virkeligheten, for at vi ikke
skal miste håpet når det blir mørkt i livet og døden innhenter oss og
våre.
Påskefortellingen har preget vår kultur i generasjoner. Det er en
fortelling som har gitt mennesker noe å holde seg fast i, nettopp når de
har opplevd at alt er i ferd med å gå under.
Det finnes et gammelt
dikt av den engelske poeten og presten, John Donne, som viser oss noen av
dybdene i påskedramaet. Det heter Good Friday, 1613, Riding Westward,
Langfredag 1613, ridende vestover.
Som det går frem av tittelen rir
Donne til hest vestover på langfredag. Han vet at reisen bærer i feil
retning. Han sammenligner sin egen ferd med en planet som er ute av bane.
Hadde han vært i bane, skulle han vendt seg østover. For det er i øst
Kristus blir korsfestet, denne dagen. Og de kristne i hans kultur har til
alle tider vendt seg mot øst, hatt sin hengivenhet vendt mot han som hang
på korset i øst.
Men han rir altså i feil retning, han drar mot vest.
«Det gikk rett vest», sier vi gjerne når noe går galt, eller går i
stykker. Det kommer fra engelsk. «To go West», og uttrykket kan kanskje
komme av den skremmende tanken at vi kan havne der sola går ned, ute i
havet. At vi går under, rett og slett.
At forholdet mellom øst og
vest, mellom soloppgang og solnedgang blir tillagt mening, er ikke noe
nytt. Det er et forhold som har spilt en viktig rolle i litteratur og
kunst og ideologi.
I vår moderne kultur har vendingen mot vest ikke
nødvendigvis vært noe negativt. De fleste av oss er stolte av den såkalt
vestlige kultur. Vi har regnet den for å være en fremgangskultur, en
oppgangskultur.
Det er som om vi kan se for oss solens bevegelse, fra
soloppgang til sola står senit, på det høyeste punktet på himmelen. Og vi
har vært med i bevegelsen oppover. For vår kultur har båret preg av
fremtidsoptimisme, opplysningstro og tro på menneskets evne til
selvoppholdelse, til å kunne stå rett og rakrygget på egne ben på jorden
og under himmelen.
Men det denne moderne kulturen kanskje ikke er like
godt forberedt på, er undergangen og mørket. Kanskje det var dette
forfatteren Samuel Beckett så da han skrev boken «Videre verstover» der
språket ikke fører oss noen steder, bare inn det meningsløse.
Donne
vender i sitt dikt korset ryggen og rir vestover på langfredag. Det gjør
han fordi han ikke orker å se Jesus lide og dø. Han skriver at et menneske
ikke kan se den levende Guds ansikt uten å gå til grunne, hvordan skal et
menneske da kunne overleve å se Gud dø?
Men påskens drama, det tvinger
oss til å se Guds undergang. Ikke fordi det er noe å se på i seg selv, men
fordi vi skal forstå at når Gud går under, så gjør også vi det.
For
det er blikket fra ham som henger på korset, som gir tilgivelse, som
renser, som bekrefter at vi har Guds bilde i oss. Og det blikket trenger
mennesker i dag så inderlig sårt.
Påskens drama forbereder menneskene
på solnedgangen og undergangen, for at vi ikke skal miste håpet når det
blir mørkt i livet og døden innhenter oss og våre.
Kirkene våre er
fulle av påminnelser om hvor utsatt livet er. Her i Frogner kirke har vi
et maleri som Christian Skredsvig har malt. Bildet har tittelen «Et digt
om døden». Han lagde bildet etter at han og konen Maggie Plathe mistet
datteren Daisy. Hun var litt over to år da hun fikk bronkitt som gikk over
i lungebetennelse. Familiens lege skal ha sagt at hun ikke kom til å
overleve, så det var best å gjøre ende på barnets lidelser. Han gav ungen
et sterkt sovemiddel og hun døde. Dette kom til å prege Skredsvig hele
livet. Han arbeidet lenge med det maleriet som henger på galleriet her i
kirken, og han regnet det selv som sitt hovedverk.
På bildets høyre
side er det mørkt. Et foreldrepar sørger foran gravplassen til barnet
sitt. I bakgrunnen kan vi skimte en kirke. På bildets venstre side er det
lyst og håpefullt. Der blir barnet tatt imot av Jesus Kristus og fire
andre barn. I bakgrunnen ser vi en by. Det er kanskje det nye Jerusalem.
Bildet formidler et håp om at dødskreftene har ikke det siste ordet.
De har ikke det siste ordet i verden, og de har ikke det siste ordet i
vårt liv.
For i dag, på påskemorgen, vender Kristus undergangen til
seier og kommer oss i møte med livet, for at vi skal leve fullt og helt,
her og nå.
I alterbildet vårt, som Per Vigeland har formet, kommer den
seirende Kristus til oss i daggry med soloppgangen. Kirken er her for at
vi aldri skal glemme det som Svein Ellingsen skriver i sin salme:
Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jord-dekket
frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se i oppstandelsens lys
skal vi dø.
Pelikanen
Per Vigelands glassmalerier i Frogner kirke overrasker meg stadig. Varme
farger og vakre fremstillinger gir kulør til ulike stemninger, alt
ettersom hva som skjer i kirken, hvilken periode i kirkeåret vi er i og
etter hva jeg til enhver tid bærer på av tanker og følelser.
Hva som får fokus skifter også etter solens gang, og etter årstiden -
etter hvilket bilde som til enhver tid får mest lys gjennom seg.
Oppe
på galleriet, på veggen mellom orgelpipene, vendt mot nord-nordøst, er det
bare indirekte sollys som treffer glassmosaikken. Ellers det er lysene fra
gaten som avdekker fargene og figurene. Og det kan vel da hende at disse
motivene ikke så lett trer frem for oss, om vi da ikke befinner oss der
oppe.
I det venstre av de tre buede vinduene sett innenfra finner vi
motivet for langfredag. Der er Jesus på korset, og under støtter
disippelen Johannes og mor Maria hverandre. Og over korset finner vi et
forunderlig motiv: En hvit pelikan. Hva har denne fuglen med det lange
nebbet og den store strupesekken hengende under i en kirke å gjøre?
Salmenes bok nevner riktignok «en pelikan i ørkenen» (Sal 102,7) som en
metafor for å oppleve seg som «en fremmed fugl», utilpass... Men det
finnes ingen viktige bibelske hendelser med denne sjøfuglen.
Pelikanen
«fløy inn i» kirkene og i kirkekunsten via verket «Physiologus», en
tidligkristen lærebok om dyder og laster. Skriftet ble antakelig til i
Alexandria i Egypt på 2-300-tallet. Det skildrer dyr og fabeldyr og bruker
deres karakterer og egenskaper for å instruere mennesket på veien til
frelse. Noen av fortellingene er moraliserende. I andre er dyrene gode
forbilder. Og noen er allegorier for det gudommelige og frelseshistorien.
Den mytologiske «Fugl Fønix» er tatt med i Physiologus, fuglen som brenner
seg selv på alteret i solens tempel, men oppstår på tredje dag av sin
aske. Her er «Fugl Fønix» en parallellfortelling til Jesu oppstandelse.
Men hva med pelikanen?
Boken skildrer pelikanmorens adferd, at den
hakker seg selv til blods for å gi ungene sine næring når det ikke er
annen mat å oppdrive. Zoologien i dag kan nok avkrefte dette fenomenet.
Men i middelalderen var dette en sannhet. Og pelikanens fortelling ligner
det som skjedde på langfredagen. Og sjøfuglen er et symbol på den
kjærligheten Gud har til sine barn. Dråpene som renner nedover
pelikanbrystet og drypper ned i de gapende nebbene i reiser viser til
nattverden, næringen som gir evig liv.
Slik ble pelikanen
langfredagens fugl, og den har fått pryde mange europeiske kirker, og
blant dem også Frogner.
Når det en gang blir lempet på
smitteverntiltakene og vi igjen får vende tilbake til det fysiske
trosfellesskapet og gudshuset i Bygdøy allé; så ta da en ekstra titt opp
på orgelgalleriet, over Jesus på korset, på det rørende bildet av en
pelikan som gir av sitt blod til ungen. Den uselviske
langfredagskjærligheten.
|