Preken 5. søndag i påsketiden - 10. mai 2020 ved tidl. domprost Olav Dag Hauge
Til utskriftsvennlig versjon

Evangeliet etter Johannes, kap. 15, vers 1-8
¹ Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. ² Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. ³ Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. ⁴ Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. ⁵ Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. ⁶ Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. ⁷ Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. ⁸ For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

Mai er frigjøringsmåneden i Norges bevissthet. Slik som våren frigjør naturen kommer 1 mai og 17 mai til oss med sine frigjørende ideologiske krefter – innholdsmessig omkranser de 8 mai – og i år markerer vi 75 år siden frigjøringen. Derfor vil denne prekenen preges av nettopp det.

 
Vel ligger frigjøringen langt tilbake etter hvert, men det er nyttig å holde fast på denne markeringen for å se ut - og tilbake – og for å innse at vår fredfylte tilværelse ikke er en selvfølge - ikke er den rettighet den burde være - men et gode som vi har kjempet for - og vunnet. En fred som stadig må vinnes - blant annet med å minnes!
 
Denne dagen for 75 år siden spaserte min far, Dagfinn Hauge, inn på Akershus etter 4 års arbeid som fengselsprest – lange, tunge år som sjelesørger for fangene. Og nå lar jeg dagboken hans fortelle om akkurat denne dagen for 75 år siden:

 
” Den 8. mai gikk livet tilsynelatende sin vante gang på Akershus. Vaktpostene sto på sine vanlige steder med patrontaska rundt livet og geværet parat. De passerende måtte vise legitimasjon akkurat som før. Offiserer gikk med raske skritt over festningsplassen, og ingen kunne lese de tankene som gjemte seg bak de ubevegelige ansiktene. Barrikader, spanske ryttere og skytestillinger lå der like truende og ante visst ikke at byen jublet over fred og frihet.

 
Likevel er det kommet en ny tone over gamle Akershus. Flaggstanga står der triumferende naken uten hakekorset – for første gang siden aprildagene 1940. Hele festningen ligger badet i ekte norsk vårsol etter fem lange, mørke år.
Men først og fremst : Fengselsporten er åpnet.

Visst står han der enda den tyske fangevokteren med de svære nøklene. Men en annen har makten, og han vet det. Han smiler litt brydd, når han åpner porten, og de går ut, den ene etter den andre av dem som satt der inne i lange, lange måneder, ja år. Men fengselsportene åpnes ikke bare for glade fanger som skynder seg hjem. Nå slipper de ut etter hvert de tunge hendelsene som hittil har vær gjemt bak de solide murene.
De fleste visste jo ikke at gang på gang var fanger ført ut gjennom denne porten for i dypeste hemmelighet å sendes av sted på den siste ferden via Viktoria Terrasse og andre steder til Trandum.

Og bare noen få av oss visste at det gamle historiske stedet i de siste månedene flere ganger var blitt brukt som rettersted. Her hadde endog "norske" løftet våpen mot sine egne landsmenn. Like ovenfor fengslet var det skjedd, på en liten åpen plass omgitt av noen ensomme trær. Bare skjult i bakgrunnen hevet kirketårnet seg mot nattehimmelen, som om det ville si til sine sønner der nede: Jeg er her! Enda peker jeg oppad!

Å, nei, det er ikke bare smilende fanger som kommer til syne, når fengselsporten åpnes. Da kommer minnene.
 

Men det er fangene vi tenker på i dag. Vi holder på å pakke sammen tøy i en av cellene på avdeling A, der tyskerne hadde de fangene som ble skarpest bevoktet. Her hadde han sittet i halvannet år i ene-celle denne fangen og halve tida med dødsdom. I nesten et år hadde vi snakket sammen hver eneste uke. Her hadde vi lest og bedt. Hans bønn var oftest en takk til Gud. Ja, alt det han kunne takke for, denne mannen, og det midt i den sværeste tida da ingen av oss torde håpe på annen utgang for ham enn døden.

 
Så mange minner knytter seg til disse cellene. Her hadde de dødsdømte sittet sammen den siste natta. Her hadde de hørt de harde, kalde ordene om at benådningsandragendet var avslått. Her hadde de sagt farvel til sine kjære, til Norge, til selve livet.
Men her hadde de også funnet livet, det som ingen kunne ta fra dem.

 
Omsider har vi fått ordnet de få klesplaggene og bøkene i bylter, og vi går ut.

 
I fengselsgården treffer vi to smilende fanger til. Begge har sittet i ene-celle med livet i hendene i henholdsvis ett og to år. Bleike og magre er de, men hva gjør det i dag! De fikk da beholde livet, og de er fri!

 
Fengselsporten åpnes. Vi står på plassen utenfor. Her sto de og ventet, de svære, svarte lastebilene så mang en natt. Med faste steg gikk de tapre guttene våre opp i bilene som skulle føre dem bort – til en ukjent grav.
 

I dag legger vårsola et forsonende skjær over alle ting. I dag må vi være glade. Vi har nådd det målet som de kjempet for(, de mange som ble ført av sted i svarte lastebiler.) Hva ville de si om vi ikke gledet oss? Oppleve denne dagen fikk de ikke. Men de pekte på veien fram så klart at ingen skal være i tvil: På Guds ords grunn skal landet reises! Bygg Norge i kjærlighet! Det var deres testamente. Må det alltid skrives på ny i norske sinn!
 

Vi går videre. Snart ligger byen flaggsmykket og festkledd foran oss. Min venn stanser et øyeblikk: "Se flaggene!" Det kommer som et sukk.
 

Så fortsetter han rolig ut i byen. Jublende barn svinger sine flagg og synger ham i møte. Hele byen er et eneste stort smil.
 

Fengselspoten er åpnet. Norge er fritt.”
 
Så langt fengselsprest Dagfinn Hauges dagboknotat den 8 mai 1945.
 
Men nå må vi se fremover, for denne dagen vil noe mer med oss enn at vi skal minnes – vi skal lære av det som har vært for å leve livet vårt i dag og møte utfordringene i morgen.
Og når vi ser tilbake på krigens år i Norge, ser vi noe mer enn Norges tapre kamp. 1 mai 2015 døde Samuel Leon Steinmann den siste levende av de få norske jøder som kom hjem fra dødsleirene under krigen. Han var i alle år et tidsvitne – ikke bare på grusomhetene nazistene sto for – men også på nordmenns unnfallenhet overfor våre jødiske landsmenn under krigen. Og ikke nok med det. Dagen før, 7 mai på gravlunden ved Ris kirke, markerer norske reisende – eller tatere som de også kaller seg – og romfolk, den manglende forståelse for deres kultur det norske samfunn har møtt dem med. For dem opplevdes det som ren forfølgelse. Og også dette folkeslaget ble sett på som ikke-mennesker under nazistenes okkupasjon av store deler av Europa.
 
Disse hendelsene skal vi ta med oss i dag for å møte våre egne fordommer med en kjærlighetens reformasjon til et samfunn der menneskeverd fremmer likeverd.
 
Vi vet hva vold er og hva den gjør med mennesker.
Og vi vet at vi ikke må venne oss til vold!
For, venner du deg til vold, da vender du deg mot deg selv! Mot livet du lever!

Derfor markerer vi fremdeles 8. mai. Frigjøringsdagen. Ikke bare for å se tilbake. Ikke for å tenke at verden er blitt annerledes. Men for å si at verden dypest sett er det den er og alltid har vært – sårbar, utrygg – og samtidig stedet der livet fødes og håpet skapes! Selv om håpet skal prege oss, glemmer vi ikke realitetene.
 
Det er disse realitetene evangeliet på 5. søndag etter påske inviterer oss til å ta på alvor. Når Jesus i sitt bilde om vintreet og grenene minner oss på hvordan kontakten med ham, ikke bare støtter oss i livets mange utfordringer, men gir oss det livet i gave slik bare Gud kan gi.
 

Det var et av de sterkeste inntrykk Dagfinn Hauge tenkte tilbake på etter krigen. Hvordan unge gutter så mot dødsdommen de bar på, med en tillit til den nåde Jesus Kristus hadde vunnet for dem med sitt liv.
 
Nåde – er å få et gode du egentlig ikke har fortjent!
Og som krever et offer fra den som gir!
 
To dager i Jesu liv understreker offeret. To dager i sitt liv åpner han opp sitt hjerte og lar oss helt tydelig se at han gir oss det. At Jesu hjerte er vårt.
 

Den første av disse dagene ser vi rett inn i et spedbarnshjeret. Og der ser vi både underet og offeret – for dette spedbarnshjertet er Guds hjerte! For et offer, for en gave. Tenk så vondt det må være for Gud å tilpasse seg menneskelige mål.
 

Den andre av disse dagene ser vi inn i et blødende hjerte. Blødende av svik og sår.
 

Det er vondt. Og det er vemodig. Men det kan samtidig være stemningsfullt og vakkert å høre om offer – om lidelse – om vilje til å gi av seg selv for andre, men hva hjelper det meg – så lenge det bare dreier seg om fortid – om historie?
 

Nåde er noe mer enn historie! Nådemidler blir de kalt – Dåpen og nattverden og Bibelen! – Og møter du Gud der, vil du se at offeret har liv. For slik står jeg med dåpens gave i mine hender og opplever hvordan den enda i dag – 77 år etter, gir meg av sin skjønnhet: Guds kjærlighet til meg brakt av Betlehemshjertet og Golgatasåret.