Andakt torsdag 30. april 2020 ved kapellan Arne Slørdahl
Til utskriftsvennlig versjon

1. mai og kirken
I 1889 ble 1. mai etablert som en internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen. Allerede året etter ble dagen markert i Norge. I 1947 ble den en fridag og høytidsdag her til lands. Men kirken hang ikke helt med, og den fikk dessverre et ganske anstrengt forhold til arbeiderbevegelsen. Selv om begges budskap og kamp til dels har vært sammenfallende. "Jesus var den første sosialisten," sa Mikhail Gorbatsjov.

 
Prekenteksten for 1. mai bringer oss inn i sentrum av dette spenningsforholdet. Den er hentet fra den såkalte sletteprekenen, evangelisten Lukas versjon av Bergprekenen.

Jesus sa:
"Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem.
At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Det gjør jo også synderne. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen.
Nei! Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig." (Luk 6,31-36)

Dette er en radikal tale:

 
For det første: Du skal elske dine fiender! Utsagnet høres selvmotsigende, for definisjonen av ordet fiende er en som ønsker å skade noen.
 

For det andre: Jesus sier urealistiske ting om rikdom, penger og renter: «Lån bort uten å vente noe igjen!» Her blir hele vårt økonomiske maskineri kritisert, oljefondet vårt, bankvesenet, Verdensbanken. Tenk om vi hadde fulgt Jesus? Eller i alle fall tatt opp kampen mot åger-renter? Da den moderne industrialismen og kapitalismen for alvor slo inn i vårt land var faktisk en god del prester kritiske og forsvarte arbeidernes rettigheter mot pengegriskhet. Dette stilnet betraktelig etter den russiske revolusjonen i 1917.
Det tredje radikale temaet er ordene om barmhjertighet. Det oppsummerer avsnittet: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig».
 

Arbeiderbevegelsen har derimot aldri likt begrepet barmhjertighet, for det bekrefter maktforholdet mellom de som har og de som ikke har. Og har ikke kirken også forstått det slik? Sokneprest i Gamle Aker på slutten av 1800, Knud Krogh-Tonning, skrev: "Er det velgjørende for mottageren av en gave å beveges til takknemlighet, så er det ikke mindre velgjørende for giveren å øve barmhjertighet."
 

Men da skaper barmhjertigheten takknemlighetsgjeld, og videre avhengighet. Den sementerer det maktforholdet arbeiderbevegelsen ønsket seg vekk fra. De krevde i stedet rettferdighet: Slik som anstendig lønn for sin del av produksjonsutbyttet, og som sikring av sine livsbetingelser i form av fritid og hvile.
 

Spenningen ble veldig tydelig i kampen om offentlig fattighjelp. Mens kirkelige røster fremhevet at det personlige forholdet mellom den trengende og den givende var en avgjørende forutsetning for det gode samfunnet, så mente arbeiderbevegelsen at barmhjertigheten ble stående i veien for rettferdigheten. For eksempel så uttalte biskop Eivind Berggrav seg skeptisk til ambisjonene om en statlig drevet velferdsstat med begrunnelsen at den manglet barmhjertighetens indre varme.
 

Men er da barmhjertighet og rettferdighet fiender?
 

For Gud vil da også rettferdighet: "Som dere vil andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem». Oppfordringene om fiendekjærlighet er et radikalt uttrykk for dette. Og ordene om å ettergi gjeld er en praktisk og ganske ekstrem konsekvens.
 

Jeg har enfoldig tenkt at barmhjertighet er satt sammen av barm og hjerte, altså noe som beskriver eller er motivert av heftige følelser inne i meg. Men barmhjertighet har en annen etymologi: "Be" er en forstavelse som betyr for eller til. "Arm" er det samme som fattig. Og "hjerte" er opprinnelig langt mer enn følelser, men hele registeret: Følelser, kunnskap, innsikt, holdninger, vilje, handlinger...
 

Ordet Lukas brukte, oiktirmon (gresk), betyr også å lide med, klage med, rope og handle for å forandre.
Barmhjertighet er slett ikke bare en følelsesgreie. Og den stiller seg ikke ovenfra eller utenfra, men nedenfra og innenfra. Det dreier seg om å ha hjerte for og med den fattige - også forstått som en utenforstående, en undertrykt, en blind, naken, sulten, hjemløs, fremmed, et overgrepsoffer... Fattige i vid forstand.
 

Det er et sånt hjerte den barmhjertige Gud har! Og det er sånt hjerte Gud vil vi skal ha. Og Gud spør ikke etter følelsene til den barmhjertige! Heller ikke hvilken tro han eller hun har.
 

Det er jo for eksempel poenget med fortellingen om den barmhjertige samaritan (Luk 10,25-32) der Jesus gjør en uren, uglesett og fremmed til helten i historien om hva det vil si å være den gode nesten. I dag ville det ha vært en muslim, en av romfolket…? Og for hundre år siden kanskje en arbeider.
 

Kanskje ville kirkens forhold til arbeiderbevegelsen vært bedre om den hadde forkynt og representert en slik type barmhjertighet; med et større fokus på virkeligheten sett nedenfra, og som ikke like lett har bekreftet maktstrukturene. Kallet er jo å hjelpe maktesløse til oppreisning, likeverd og frihet.
 

Barmhjertigheten er ikke rettferdighetens fiende. Barmhjertigheten er rettferdighetens innerste og dypeste kilde - for den ser og forstår "de fattiges" virkelighet, og går inn i den. Den solidariserer seg med den.
 

"Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig," sa Jesus. Gud viste sin barmhjertighet ved at Jesus gikk inn i verden gjennom Jesus Kristus. Og påsken er den guddommelige barmhjertighetens og rettferdighetens dypeste mysterium.
 

Det er lett å innse at kirken skulle ha tatt imot arbeiderbevegelsen på en annen måte. Kirkens talsmenn burde ha sett det rettmessige i kravet om en velferdsstat for alle. Men historien får vi ikke gjort noe med. Vår oppgave er å lese Jesu ord inn i vår tid og la dem bli utfordret av dagens nød og bevegelser.
 

1. mai minner oss om å utvikle og styrke rettferdigheten. Og det samme utfordrer Jesus oss til: "Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig."
 

God 1. mai!