Andakt torsdag 16. april 2020 ved kapellan Arne Slørdahl
(erstatter hverdagsmessen i kapellet)

Til utskriftsvennlig versjon

Kunsten å leve

På 1400-tallet kom verket "Ars moriendi" ut i Sør-Tyskland, og skriftet ble som en av de første masseprodusert ved hjelp av boktrykkerkunsten, og det ble dermed vidt utbredt. Tittelen betyr «kunsten å dø». Boken ble etterhvert oversatt til de fleste vesteuropeiske skriftspråkene i tillegg til originalutgaven på latin. Forkortete utgaver - gjerne rikt smykket med ulike kunstuttrykk fulgte etterhvert og ble svært populære. Hvilken betydning disse bøkene fikk, ser vi også ut fra bruken av begrepet ars moriendi. Verket er kommentert av og begrepet blitt "stjålet" av Erasmus av Rotherdam, Martin Luther og flere andre.

 
Ars moriendi kom ut omtrent 60 år etter den første og kanskje mest kjente pandemien, svartedauden. Den er derfor motivert av og preget av de grusomme skildringene fra pesten. Verket skildrer gode og vonde krefter i kamp om menneskesjelen og hvordan man i dette skulle kunne få "en god død". Det har en metodisk tilnærming til døden, altså til dødsakten: Hvordan "klare å dø"? Hvordan unngå fristelsene som gjerne plager et døende menneske? Hvordan forsone den døende med det livet han har levd? Hvordan ha Jesu død som forbilde? Hvordan skal man oppføre seg rundt et dødsleie? Hvilke bønner passer det seg å be for den døende?

 
I antikken gav Sokrates et forbilde på den gode døden, hvordan seire over dødsprosessen, hvordan beholde en verdighet og ro i dødsakten. Og det samme forbildet finner vi i "Ars moriendi" - i kontrast til de grusomme historiene fra svartedauen et halvt århundre tidligere. Skriftet forberedte de kristne til en slags fromhet som skulle komme til syne ved deres død.

 
Men hadde dette egentlig noe med kristen tro å gjøre? Forholder det bibelske vitnesbyrdet seg til hvordan man dør, til en fromhet på dødsleiet, til en tro som tro som tar bort all angst?

 
Dietrich Bonhoeffer, prest og antinazist, skrev i påsken 1944 fra sin fengselscelle i Berlin-Tegel: "Vårt blikk hefter seg mer ved dødsakten enn ved selve døden. Det er viktigere for oss hvordan vi klarer å dø, enn hvordan vi beseirer døden. Sokrates seiret over dødsprosessen. Kristus seiret over døden som den siste fiende. Å seire over den legemlige døden ligger innenfor menneskets mulighet. Seieren over døden selv heter oppstandelse. Det er ikke fra ars moriendi, men fra Kristi oppstandelse at en ny, rensende vind blåser inn i denne verden."

 
Kristi oppstandelse var en av de tingene som alle de første kristne fraksjonene kunne enes om. Uten troen på at Jesus hadde stått opp var det ingen kristendom. Og Paulus som i samtiden var den mest omstridte av apostlene ble på samme tid den mest samlende for kristenheten i sin artikulering av oppstandelsestroen:

Når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. (1 Kor 15,12-14)

Oppstandelsestroen er ikke løsningen på dødens problem. Den fjerner ikke smerten, spørsmålene, fortvilelsen, sorgen... Den dreier seg ikke om å forskuttere en fremtidig salighet som på noen måte frarøver døden sitt bytte. Den er ingen medisin mot motgang, og ei heller en metode for en god død. Kanskje heller tvert imot.

 
Oppstandelsestroen er heller et håp i alt. Av og til som "et åndens lys i et menneskelig helvete", slik Bonhoeffer opplevde det på fallrepet av sitt liv. Han så for seg den korsfestedes oppstandelse, ikke ars moriendi.

 
Bildet av den oppstandne Kristus er et bilde for hele livet. Det en dimensjon til nået uansett hvordan det måtte se ut. Troen på den oppstandne Kristus er ikke kunsten å dø, men kunsten å leve - en *ars vivendi.
God påsketid!

* "Ars vivendi"- kunsten å leve - har jeg lånt fra Georg Johannesens dikt fra 1999.