Andakt torsdag 26. mars 2020 ved sokneprest Margunn Sandal (erstatter hverdagsmessen)

Utskriftsvennlig versjon

De som er i førstelinjen

I kirken vår finnes det to minnebilder. Det er gaver fra familier som mistet sønnene sine under 2. verdenskrig. Det er ikke mange kirker som har et fly i sitt billedprogram, men det har altså vi, fordi bildet er til minne om flyveren Leif V. Bjerche på 20 år, som døde da flyet styrtet i havet. Her kan vi se hvordan en engel tar ham i hendene og løfter ham opp fra vannet. Det er med referanse til Johannes åpenbaring der det står «Havet ga fra seg de døde som var der, …» (Joh. Åp. 20, 13) [Se bildet under teksten.]

 
Bildet minner oss om dem som har vært i førstelinjen og vært villig til å ofre seg for å bevare og beskytte fellesskapet vårt.
 

I dag står vi i en annen krig, den som nå utkjempes mot Korona-viruset. Den kinesiske legen Li Wenliang (34) som oppdaget viruset og ble beskyldt for å spre falske påstander og skape sosial uro etter å ha varslet om det, ble selv et offer.
 

Jeg tenker på alle som nå, her hos oss, jobber på sykehusene, på dem som holder butikker og apotek åpne, på hver enkelt som gjennom sin innsats i krigen mot Korona-viruset står i fare for selv å bli smittet. De er i en utsatt posisjon
 

Ordet «førstelinje» minner oss om nettopp det, at vi er i krig, og at det er noen som har en særlig farlig stilling eller tjeneste akkurat nå. Jeg er imponert, og jeg er takknemlig for de hverdagsheltene som står i den tjenesten og slik ofrer seg for samfunnets beste.
 

Det bringer meg til tekstene for førstkommende søndag. Evangelieteksten handler om det som skjer når overprestene og fariseerne planlegger å ta livet av Jesus. «En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket». Joh. 11, 49-50.
 

Den gammeltestamentlige teksten er fortellingen fra 1 Mos 22,1-14 om Abraham som skal til å ofre Isak, sønnen sin.
 

Kan vi ofre et menneske for fellesskapets beste? Hvordan skal vi reagere på dette?
 

Min første reaksjon er at: Nei, sånn kan det ikke være. Det med vilje å sende ett menneske i døden for at resten skal leve står i motstrid til troen på enkeltmenneskets verd. For helt sentralt i menneskeverdet står det at ingen kan bli behandlet som et middel for andres lykke.
 

Men så tenker jeg. Vi gjør det jo, nettopp det. Vi har ofret og vi ofrer enkeltmennesker for fellesskapet. Tenk på Leif Bjerche og alle de unge menneskene som er sendt ut i krig for å kjempe for vår frihet, for vårt samfunn. Tenk på alle som i dag stiller opp for fellesskapet, med risiko for egen helse.
 

Bibeltekstene om Abraham som skulle ofre Isak og Jesus som blir ofret for oss, er vanskelige både å forstå og fortolke. Det er gjort mange forsøk frem gjennom kirkens historie. Selv blir jeg stående igjen med det ufattelige og uforklarlige. Det at Jesus døde for oss, og stod opp igjen, er og forblir et mysterium. - Et mysterium vi bare kan ane dersom vi nærmer oss dypet i Gud, slik dette er uttrykt i et av de dogmene som kirken kjempet for i de første århundrene, nemlig at Jesus er Gud. Det er Gud selv som handler. Det er Gud selv som dør. Det er Gud selv som går inn i vår historie, ja, inn i døden, for å frelse oss.
 

Det er en grunnleggende forskjell på ofring av andre og selvoppofrelse. Ofring av andre undergraver tanken om menneskets ukrenkelighet. Selvoppofrelsen er motivert av den andres uendelige verdi og ukrenkelighet.
 

Mange har hørt om den katolske Pater Kolbe, som i en av 2. verdenskrigs fangeleirer frivillig valgte å ta en annens dødsstraff fordi den som var utpekt til å dø hadde familie og barn. Sett rent objektivt erstattes her ett menneske av et annet. Sett fra paterens perspektiv gjør han et nødvendig kjærlighetsoffer som er motivert av det andre menneskets verdi og ukrenkelighet.
 

Det finnes mange situasjoner der vi er nødt til å inngå kompromisser og stille oss bak beslutninger der mennesker veies mot hverandre. Men dersom en slik avveining får stå alene, da er vi ferd med å miste menneskeligheten vår. Gud har vist oss den sårbare kjærlighetens vei og gitt oss en tro på at på den veien er det mulig å leve … og å dø.
 
Salmen Alltid freidig, på nr. 415 i salmeboken sier noe om dette.
 

Alltid freidig når du går
veier Gud tør kjenne,
selv om du til målet når
først ved verdens ende!
 

Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse.
 

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.
 
La oss be: Barmhjertige Gud vi takker deg for alle som står i førstelinjetjenesten i kampen mot Korona-viruset. Vi ber at du må gi dem styrke og verne dem og oss alle.
 

Per Vigeland: "Havet skal gi sine døde tilbake". Foto: Rut Ugland.