Tradisjonelle titler for kirkelig ansatte står svakere enn før. Helt til den nåværende kirkeloven kom i 1996, var det faktisk en egen lov om klokkere. Men også nå forutsettes det i loven at det skal være kirketjener, klokker og organist/kantor ved hver kirke i tillegg til prestene. I Oslo har imidlertid Kirkelig fellesråd de siste årene lagt opp til en stillingsstruktur som trekker stillinger ut fra hver enkelt menighet og til større enheter. Det gjelder mye av kirketjenerarbeidet og kontorarbeidet. Klokkerstillingene har fra gammelt av vært en blanding av gudstjenestearbeid og kontorarbeid, og Kerstin Jonssons tjeneste i Frogner kirke har også vært det, men mest kontorarbeid.

Hun begynte i Frogner januar 2000, da i en stilling på 50 %. Av helsemessige grunner har hun de senere årene trappet ned til 30 %, før hun i mai 2012 gikk over til å bli pensjonist.

Hvordan tror hun så pensjonisttilværelsen blir?

- Det blir selvsagt rart ikke lenger å skulle ha de faste oppgavene på menighetskontoret og søndagstjenestene i kirken. Frogner menighet har vært en god arbeidsplass, og jeg har hatt gleden av å være med i et godt og inkluderende stabsfellesskap. Siden jeg har hatt en så pass redusert stilling i det siste, blir likevel ikke overgangen så stor. Men jeg får enda bedre tid til hagearbeid, og så vil jeg gjerne lære litt mer om både data og fotografering. Dessuten er jeg engasjert som frivillig i Nordberg menighet, der jeg bor.

Når hun kommer inn på hagearbeid, blir Kerstin Jonsson ekstra engasjert. I over 30 år har hun hatt sin parsell i Solvang kolonihager.

- Å holde på med planter er helsebringende. Det er medisin! Samtidig gir det en utrolig glede å se at det vokser rundt en. Så kommer høsten, og det som da høstes inn og oppbevares, fungerer som gode minner om veksten. Hagearbeidet bringer meg nær naturen og ned på marken. Med slikt arbeid føles det godt å være ute.

- Du er jo fra Sverige, hvorfor kom du til Norge?

- Jeg kom hit i 1978 og har dermed bodd lenger i Oslo enn i Sverige. Jeg reiste opprinnelig til Norge for å arbeide sammen med Navigatørene, en internasjonal, tverrkirkelig bevegelse som mange unge da var opptatt av. Da hadde jeg tidligere jobbet flere år i barneskolen i Sverige. I Norge fikk jeg et fint nettverk, jeg følte meg akseptert og inkludert med en gang. Jeg hadde studert teologi ett år i Sverige, og etter et par år i Oslo fortsatte jeg teologistudiene på Menighetsfakultetet og tok teologisk embetseksamen der. Senere har jeg jobbet i videregående skole, nærmere bestemt Oslo handelsgymnasium.

- Har du opprettholdt kontakten med Sverige i disse årene?

- Det har jeg, og særlig så lenge foreldrene mine levde. Men jeg har fortsatt en del familie der, som jeg holder kontakt med.

Når jeg ber Kerstin Jonsson å sammenlikne svensk og norsk kirkeliv, sier hun at det blir litt vrient, siden hun selv har frikirkelig bakgrunn og ikke har fulgt så godt med i det som skjer i Svenska kyrkan. Hennes bakgrunn fra Sverige er Frelsesarméen, men denne opplysningen kan ikke stå helt alene, sier hun, for i Sverige er det to frelsesarméer, hennes kalles "Svenska Frälsningsarmén" til forskjell fra den internasjonale Frelsesarméen. Hun har også vært med i Svenska Missionsförbundet i Stockholm, det som nå heter Svenska Missionskyrkan. Hun vokste opp i Jönköping. Mange forbinder byen ved Vättern først og fremst med Husqvarna, men i religiøs sammenheng er byen heller kjent som "Smålands Jerusalem".

- Den betegnelsen kommer av at det fra gammelt er et rikt kirkeliv der, både innen Svenska kyrkan og i frikirkelige samfunn. Flere frikirker har sine største menigheter nettopp i Jönköping.

- Hvilket inntrykk fikk du av norsk kirkeliv da du kom hit og ble mer kjent her?

- Jeg ble positivt overrasket. Jeg opplevde Den norske kirke som mer levende og åndelig enn det inntrykket jeg hadde av Svenska kyrkan. Og da jeg begynte å gå i Uranienborg kirke, følte jeg meg ikke fremmed. Det liknet mer på de svenske frikirkene med en Kristus-sentrert forkynnelse.

- Du har tjenestegjort ved mange gudstjenester i Frogner kirke, hvordan opplever du kirkerommet der?

- Det er en staselig kirke, men kirkerommet er varmere enn det. De vakre glassmaleriene gir farge til kirken, man kan sitte der og studere ett og ett eller la seg overvelde av helheten i det prektige rommet. Over alteret har vi teksten "jeg vil give eder hvile". Det er viktig ikke å glemme den sammenhengen det står i, det er Jesus som sier: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." Det er ham vi kan gå til med både små og store problemer.

- Da du kom til Norge i 1978, var det vel langt færre svensker å treffe i Oslo enn nå?

- Ja, det er blitt helt annerledes. Den gangen var det ikke så mange, man følte at man måtte prate med alle som var svenske, det var litt morsomt. Med så mange svensker som det er i Oslo i dag, er jeg nesten litt overrasket over at nordmenn synes at svenskene er så høflige, kanskje det er et godt utvalg som kommer hit? Selv har jeg i min tid i Norge iallfall ikke opplevd at nordmenn er mer uhøflige enn svensker.

Det får være den hyggelige avskjedshilsenen fra Kerstin Jonsson. Som en del av den generelle nedbemanningen i lokalmenighetene i Oslo blir ikke stillingen lyst ut når hun slutter. Dermed blir hun den siste klokker i Frogner menighet. Om da ikke de kirkelige myndighetene om en stund kommer på andre tanker og snur den sentraliseringen som nå skjer med stillinger, og gjenoppretter klokkerstillingene som kombinasjonsstillinger som kan defineres nærmere i hver enkelt menighet. I Frogner menighet har det vært klokkere helt siden menigheten ble opprettet. Avhengig av stillingsstørrelse og person har det vært både gudstjenestearbeid, kontorarbeid og diakonalt arbeid i disse stillingene i disse 115 årene. Noen tidligere klokkernavn i Frogner: Ole Andreas Jensen,Tord Godal, Paul Walstad, Paul Lillebø, Einar Valler, Elisabeth Meyer.

Takk til Kerstin Jonsson, som nå er ferdig med sin etappe!

Tekst og foto: Jardar Seim, mai 2012.