Statskirkeengasjert prest

Ingrid Elise Wergeland: – Mange har et mer bevisst forhold til verdier enn før

Siden februar 2008 har Frogner menighet (og Bygdøy) hatt en fjerde prest, riktignok bare i halv stilling og for en viss tid, og uten at det var utlyst noen stilling her. Det kan virke litt fremmed i forhold til slik det var før, da prestene søkte en hel, fast stilling knyttet til en bestemt menighet.

– I praksis fungerer det oftest fortsatt slik, sier sokneprest Ingrid Elise Wergeland, men samtidig har den nye tjenesteordningen for prester ført til at en prest ikke er like fast knyttet til soknet som før. Nå blir man tilsatt i et prosti med en eller flere menigheter som tjenestested. Selv er jeg sokneprest knyttet til Domprostiet og skal tjenestegjøre i Frogner og Bygdøy menigheter i halv stilling i noen år. Med en større fleksibilitet for prestestillingene blir det lettere å få til en utjevning hvis arbeidsmengden forandrer seg.

– Hva med resten av stillingen din? Hva gjør du når du ikke er i Frogner/Bygdøy?

– I en periode har jeg vært i Domkirken. Men nå skal jeg knyttes til St.Hanshaugen-området, der jeg bl.a. skal ha ansvaret for å lage en julekrybbe til Markuskirkens gatekapell mot Ullevålsveien.

Litteraturens betydning

Ingrid Elise Wergeland har tidligere vært sokneprest i Fagerborg, og det er fra denne tiden hun best kjenner Frogner. Da hendte det hun fikk oppgaver her hvis en av Frogner-prestene hadde permisjon. Ellers har hun ikke hatt noe spesielt forhold til Frogner. Hun er født i Oslo og har nå bodd på Nordberg i over 30 år. Oppveksten hadde hun flere steder rundt på Østlandet. Faren var lektor og moren professor i nordisk litteratur.

– I dine prekener kan man spore at du har interesse for og kunnskap om litteratur. Er det en del av foreldrearven?

– Det kan man sikkert si. De var bevisste på å gi oss barna et forhold til kulturarven i bred forstand, det gjaldt både litteratur, kunst, opera og annen musikk. Jeg er veldig takknemlig for det. Det var også fint med flere utøvende musikere i familien.

– Er det noen forfattere du setter spesielt høyt?

– I år har jeg reist en del rundt og holdt foredrag om Henrik Wergeland. Jeg er også opptatt av Ibsen. Men en av mine absolutte favoritter er Charles Dickens. Jeg tror jeg hadde vært et annet menneske uten ham og hans varme og inkluderende livssyn, hans humor og alle de forskjellige typene man blir glad i.

Ingrid Elise Wergeland bruker dette som utgangspunkt for å si noe om fortellingens fortreffelighet, også for religion og etikk.

– Fortellingen henvender seg til hele mennesket. Å presentere moral først og fremst i form av leveregler, slik jeg har inntrykk av at Human-Etisk Forbund gjør, blir feil. Med leveregler henvender vi oss bare til hodet. Hva kan ikke f.eks. fortellingen om den barmhjertige samaritan bidra med om moral utover det som kan formuleres i leveregler?

Statskirken bør bestå

Et av de feltene der Ingrid Elise Wergeland har engasjert seg, er stat/kirke-debatten.

– Hva er det som er viktig for deg der?

– For meg er det viktig at staten skal være forpliktet i forhold til religion, ikke bare ved økonomisk støtte, men også i etikken. En slik forankring handler bl.a. om forpliktelsen til å ta vare på de svakeste i samfunnet. Og det kan lett komme i konflikt med grunnprinsippene i kapitalismen, der det handler om en slags darwinistisk ”survival of the fittest”, hvor den sterkeste og smarteste vinner frem på bekostning av andre.

– Men kan den norske statskirken sies å ha vært en pådriver for de svake i samfunnet? Har ikke i nyere tid arbeiderbevegelsen betydd mer? Var ikke de fleste av statskirkens prester og embetsmenn skeptiske da kravene kom om rettigheter og makt til arbeiderne som alternativ til veldedighet og fortsatte klasseforskjeller?

– Jeg kan være med på at kirkens politiske rolle har skiftet; embetsmennene fulgte i stor grad sine klasseinteresser. Det ble jo også synlig i Konventikkelplakaten fra 1700-tallet, som gjorde at Hans Nielsen Hauge ikke fikk lov til å forkynne fritt. Forkynnelse skulle være en enerett for prestene. Men samtidig mener jeg at de positive grunntankene i sosialismen springer ut av kristendommen, selv om de i perioder er blitt tatt bedre vare på av arbeiderbevegelsen. Jesus bad den unge rike mannen om å selge det han eide, og gi alt til de fattige. Samtidig må jeg understreke at kommunismen er svært langt borte fra kristendommen. Det kommer av materialismen som ligger til grunn for kommunismen, men også av klassehatet. Fremskrittet bæres ikke frem av kamp mellom mennesker slik kommunismen hevder.

– Utover det at staten bør gis en etisk forankring, hva mer mener du taler for statskirke?

– Det er ikke bare hensynet til staten som er viktig, men også hensynet til at kirken skal være en kirke for folket. Uten en tilknytning til staten kan kirken lett utvikle seg til en særinteresse for et mindretall, f.eks. med svært konservative ledere. Hvordan ville f.eks. utviklingen for kvinnelige prester ha blitt hvis vi ikke hadde hatt statskirke? Usikkerheten om hva slags kirke vi kan ende opp med ved en løsrivelse fra staten, er et problem. Det samme gjelder finansieringen av en slik kirke. Vil det f.eks. bli fristende å droppe kirkemedlemskapet av økonomiske grunner hvis vi får medlemsavgift eller kirkeskatt som en egen utgift?

Avkristning?

– Hva tror du om religionens plass i dag? Er vi på vei mot en avkristning? Kirkesøkningen i Oslo virker jo ikke akkurat overveldende, selv om statskirken har mange medlemmer.

– Det er mange innfallsvinkler til et slikt spørsmål, og det kan gis svar både i retning av ja og nei. Kirkesøkningen er ikke imponerende, det er riktig. Men samtidig er det kanskje del av et større bilde som både handler om vaner og om mindre overskudd i familier. Frivillige organisasjoner sliter også med oppslutning. Foreldre møter sterke forventninger om engasjement i barnas mange aktiviteter. Som mor til fire barn hørte jeg av og til velmente slagord om foreldre som en ubrukt ressurs. Jeg følte ofte at foreldre heller var en utbrukt ressurs. Bortsett fra slike forhold kan det selvsagt tenkes at mange rett og slett får for lite ut av en vanlig gudstjeneste. Og det er nok samlet sett flere som ikke har et forhold til kristendommen enn før. Det er jo også trist at mange barn ser ut til å ha et nærmere forhold til Superman enn til Jesus Kristus.

Samtidig ser Ingrid Elise Wergeland positive trekk i dagens situasjon, slik at det blir vanskelig med enkle konklusjoner om avkristning.

– Mange av dem som kommer til kirkelige handlinger som dåp og vigsel, har et mer bevisst forhold enn før. Vi hadde en periode da det var vanlig å lytte til psykologer som sa at man ikke skulle påvirke barn. Men der er det et tidsskille. Den verdinøytrale holdningen sitter i dag bare igjen hos de kulturradikale. Dåpsforeldre vil ha verdier, og det handler ikke bare om tradisjon. Det samme gjelder ved vigsler og begravelser. Så kanskje er det ikke bare av det onde at verdiene ikke er så selvsagte lenger.

Presteyrket – et presset yrke

– Hvilke arbeidsoppgaver setter du mest pris på som prest?

– Det er mye jeg setter pris på. Det å møte mennesker gir meg mye. Jeg er en sosial person, og det er virkelig mange fine mennesker man som prest møtes med i det daglige arbeidet. Det jeg setter mindre pris på, er å sitte på obligatoriske kjedelige møter.

– Er prestene synlige nok i dagens samfunn?

– Prestene er kanskje ikke brysomme nok. Og så er det mange problemer knyttet til dagens presterolle. Ifølge undersøkelser fra Presteforeningen har så mange som én av fem vurdert å slutte som prest det siste året. Én av ti stillinger står ledige. Søkertallet går ned. Presteyrket har tapt både prestisje og en del faglige rettigheter. Med den nye tjenesteordningen, som også har sine positive sider, kan man sendes i øst og vest etter prosts og biskops forgodtbefinnende. Det er mye snakk om demokratisering i kirken. Samtidig er det viktig å huske på at presten er en fagperson. Det er avgjørende at kirken utformes slik at unge mennesker vil bli prester, og at de som alt er prester, ikke mister lysten til å fortsette. For presteyrket er et av de mest meningsfylte yrker som kan tenkes. Men det fører med seg sterkt press, og det er lett å føle seg mislykket. Presten er jo synlig, det er så lett å skylde på presten. Det er også tungt å stå oppe i så mye sorg, kort sagt krever presteyrket mye på det personlige planet.

– Og prestetjenesten i Frogner for deg?

– Det er flott å være i Frogner. Jeg føler meg privilegert, det gjelder både i forhold til staben med dyktige medarbeidere og mange frivillige. Arbeidsmiljøet er godt. Det er ingen tvil hos meg om at jeg trives veldig bra i Frogner, sier Ingrid Elise Wergeland.

(Intervju 4. november 2008. Tekst og bilder: Jardar Seim.)