Åpningssiden med hovedmeny   Aktuelt   Ansatte   Barn, ungdom   Diakoni
Gudstjeneste    Kalender (hva skjer?)   Menighetsrådet   Musikk   Pekere
   
     

Preken av sokneprest Margunn Sandal i Frogner kirke søndag 22. februar 2015

 
 

 

 

 

1. søndag i fastetiden
Matt. 16, 21-23

 

(Matt 16,21-23)
21 Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. 22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» 23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»
 

Noen ganger er det vanskelig å forstå sammenhengen i de tekstene som er satt opp til den enkelte søndag. Slik er det ikke i dag. De tre lesningene handler alle om hvordan mennesker blir fristet, snubler og faller. Og når de leses i dag, på 1. søndag i faste, så blir du og jeg utfordret til å gå inn i fasten med våkenhet for de fristelser som vi utsettes for. Og det trenger vi. Fristelser er nemlig av den art at de ofte kommer snikende, uten at vi helt merker det. Noe som er ondt, begynner å gjennomsyre oss og fellesskapene våre. Det skaper sinne. Vi slutter å se hverandre i øynene, og blikkene begynner å vike. Synden ligger ved døren og den tar makt over menneskene, slik Paulus skriver.
 

Men skal vi stå opp mot fristelsene, må vi se fortellingen om menneskehetens fall inn i en større sammenheng. Mennesket snubler og får andre til å falle, ja, men samtidig er mennesket er alltid mer enn sine feil og fall. Det bærer et gudsbilde i seg. Hvert enkelt menneske har en mulighet til å bli det beste i en selv.
 

Da jeg skulle skrive denne prekenen, oppsøkte jeg Holocaustsenteret på Bygdøy. Det står der som en påminnelse om et av de dypeste fallene vi har hatt i nyere tid i vår kristne kulturkrets. Her blir det rettet søkelys på masseutryddelsene under krigen og på de ideologiene som la til rette for at det kunne skje. Vi kan se hvordan rasisme, antisemittisme og en usunn nasjonalisme la grunnen for utstøting, diskriminering og vold mot minoriteter.
 

I stedet for å se gudslikheten hos den andre, skapte man et fiendebilde. Og i stedet for å se mennesket, skjedde det en avhumanisering av visse grupper. De var ikke som oss. De var noen andre, de tilhørte noe annet. Og slik kunne jøder, og andre minoriteter, som for eksempel romfolket, bli offer for en systematisk utryddelse.
 

Verken kirken eller det norske folk har en stolt historie å fortelle når det kommer til vår håndtering av minoritetene blant oss. Vi som fellesskap snublet og falt.
 

Det som skremmer meg med hendelsene de siste ukene, er hvordan nye fiendebilder har en kraft i seg til å ødelegge. Angrepene på mennesker som ytrer seg fritt i Paris og København, og terroren mot jødene, som begge steder kom rett etterpå, avslører ikke bare en fiendskap mot verdier i det vestlige samfunn, men også en ny antisemittisme blant noen muslimer ute i verden.
 

Men også her på vår hjemmebane sniker fiendebilder seg inn og forsøpler og forsurer våre fellesskap. Antisemittismen er på fremgang, romfolk blir stigmatisert, og muslimer blir kjemt under en kam.
 

Hvordan kan vi stå imot dette? Jeg tror dagens tekster kan hjelpe oss.
 

Den første teksten hører til bibelens ur-fortellinger. Det er fortellinger som beveger seg utenfor det historiske. De har blitt formidlet gjennom generasjoner, for si noe allment og grunnleggende om det å være menneske. Fortellingene forankrer mennesket i Guds bilde. Men de forteller også om hvordan fristelser og fall er noe mennesket blir utsatt for, og utsetter hverandre for. Syndens og dødens lov, den som drar alt det skapte nedover i fordervelse, begynner å råde i vår verden. Vi vet ikke hvor det kommer fra, og kanskje heller ikke hva vi skal kalle det, men det er noe som stadig ødelegger. I Bibelen kalles dette "noe", for Satan, fristeren. Og et av fristerens, eller fristerinnens fremste destruktive våpen er å skape tvil og splid.

  

Og her er det dagens evangelietekst kommer inn. Det er noe som får Peter til å ville forsvare Jesus mot seg selv. «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Det høres ikke så galt ut. Tvert imot er det en helt naturlig reaksjon når Jesus snakker om at han skal lide og dø. Men Jesus vet at han har et oppdrag som han må stå i, og Peter hadde ikke forstått det. Derfor opptrer han som en frister når han slår inn en kile av usikkerhet. Det kan da ikke være nødvendig?
 

Jesu reaksjon er sterk. «Vik bak meg, Satan!» Du er en skandale. Ordet på gresk er ‘skandalon’, og det betyr en snublestein. Noe som får deg til å snuble og falle. Jesus visste at det han skulle gjøre, var nødvendig. Han var kommet hit til oss for å male over hat og fiendebilder. Han kom for å hente frem gudsbildet i oss og elske oss til Gud.
 

Peter var på mange måter en skandale. De som skrev ned fortellingen om han som senere skulle bli en av de ledende i urkirken, la aldri skjul på hvordan Peter feilet, igjen og igjen. Men Jesus sa aldri: Vik fra meg! Han sa vik bak meg. Hold deg bak meg, du som snubler og fører andre til fall. Jesus så at Peter også var noe mer, han bar også et gudsbilde i seg. Han var ikke bare en snublestein, han var også den Jesus døpte om fra Simon til Peter, klippen.
 

Når vi nå i fastetiden har en særlig anledning til å ransake oss selv, bør vi spørre oss: Hvordan er det i våre nære fellesskap, i menigheten vår, og i samfunnet vårt? Løfter vi hverandre opp, eller snakker vi hverandre ned? Lar vi fiendebilder få plass, eller holder vi fast på at hvert menneske vi møter, bærer et Gudsbilde i seg, og viser oss noe av Gud?
 

Den nye antisemittismen, anklagene mot alle muslimer under ett og mistankene mot romfolket varsler oss om at vi må være på vakt. Vi må ikke tåle at mennesker blir fratatt sin gudbilledlikhet og umenneskeliggjort.
 
Fristelsen er i dag som fra tidenes morgen å skape splid, så tvil og tegne fiendebilder som hvisker ut gudsbildet i den andre.
 

Paulus sa at når vi blir fristet, vil Gud vise en utvei. . Noen ganger viser Gud oss en overraskende utvei.
 

I går tok muslimsk ungdom initiativ til å slå ring rundt den jødiske synagogen her i Oslo. Det kom 1300 som ville vise at de tok avstand fra antisemittisme, og sto sammen med den jødiske minoriteten, som opplever å leve i frykt.
 

En av initiativtakerne, en muslimsk jente på 17 år, siterte Gandhi og sa: “Be the change that you wish to see in the world.” Vær den forandringen du håper på i verden. Den jødiske rabbineren hentet fram en fortelling fra Koranen for å vise at det å slå ring rundt utsatte minoriteter, har en lang forankring i muslimenes egen tradisjon. Og rabbineren sa: "Denne markeringen fyller meg med håp. Et håp om at vi kan bygge ned fiendebilder og kjempe mot dem som ønsker å skape fiendebilder."
 

La oss slutte oss til slike sammenhenger, der det gror frem nye håp om fred! Jesus viste oss at vi da følger i hans fotspor.
 

Han den eneste som har klart å stå imot alle de kreftene som får mennesker til å falle. Kirkefaderen Ambrosius skrev på 300-tallet: "Ser dere hvordan det som var ødelagt, blir satt i stand igjen i tur og orden, og hvordan Guds velgjerninger gjentar seg i ødeleggerens spor?" Når vi i fastetiden følger Jesus opp til Jerusalem, så følger vi ham som kom hit ned for å gå i ødeleggelsens spor oss og elske oss til Gud.

  

Til toppen