Åpningssiden med hovedmeny   Aktuelt   Ansatte   Barn, ungdom   Diakoni
Gudstjeneste   Kalender (hva skjer?)   Menighetsrådet   Musikk   Pekere
 

 

 
 

Res. kap. Ludwig Schübelers tale ved Edvard Munchs båre

Edvard Munch døde 23. januar 1944 og ble bisatt fra Det nye krematorium 31. januar. I sin bok "Edvard Munch - nærbilde av et geni" forteller Rolf Stenersen om opplegget for gravferden: "Gravferden ville quislingene i Oslo ordne. De ville lage en offentlig gravferd. Frøken Inger Munch prøvde å hindre det. Men hun kunne ikke hindre at det ble lagt kranser på kisten så vel av quislinger som av tyskerne."

Forrettende prest under bisettelsen var residerende kapellan i Frogner menighet, Ludwig Schübeler (1890-1945). Han kom til Frogner i 1936 og ble der til sin altfor tidlige død i 1945, kort tid etter frigjøringen. Under krigen spilte han en viktig rolle i Den norske kirkes motstandskamp mot nazismen. Referatet av hans tale er hentet fra Aftenpostens aftennummer 31. januar 1944. Som alle andre aviser som fikk komme ut da, var Aftenposten nazikontrollert. Et tilsvarende referat, men uten de to siste avsnittene stod 1. februar i Morgenposten. Se ellers  en frittalende kommentar fra Edvard Munch om både Oslo, Hitler og Aftenposten, slik Rolf Stenersen har gjengitt den i sin bok.

 

Ludwig Schübeler: Vi er samlet her ved båren i dag for å si et stille, verdig og takknemlig farvel til maleren Edvard Munch. Noen minnetale over ham vil ikke bli holdt her. Dette sted kaller verken på faglig vurdering eller på høystemt hyldest. Og Edvard Munch har ikke bruk for noe slikt. Det verk han har skapt gjennom et langt og flittig liv som kunstens kaldede tjener er av den art at det vil leve langt lenger enn våre fattige ord. For denne sin tjenestes skyld søkte han helst ensomhet i livet. Derfor vilde mange og store ord ved hans båre bare kjennes anmassende og påtrengende. Historien vil gi ham den rang hans innsats fortjente, og vi vil bare si ham en stille takk fra de mange - verden og landet over - som hadde lært å forstå ham, fordi han forstod dem. En stille takk fra dem som ble hans venner, den meget lille flokken som slapp innenfor og som kjente ikke bare kunstneren, men mennesket, vennen, Edvard Munch. Så også en hilsen fra slekten. Og fra hans søster sier vi det farvel som kommer fra, og som omfatter alt det som bare de to vet og som de har sagt hverandre før i ord og i handling, men som i dag munner ut i hennes dype takknemlighet.

Det er også ut fra hennes kjennskap til det i hans vesen, vi no samler vårt sinn om det ord fra den hellige skrift som Paulus hilste menigheten i Filippi med: "Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen, men jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det, ettersom jeg og er grepet av Kristus Jesus."

Pastoren talte videre om kunsten og kristendommen.

Det har iblant sett ut som om de to stod mot hverandre, nesten som i kampstilling. Men det beror på at ingen av dem i denne verden av ufullkommenhet helt ut formår å realisere sin egenart. Jo mer de imidlertid besinner seg på den og jo mer de makter å virkeliggjøre den, dess lettere finner de hverandre - kunsten og kristendommen. Det er rett sett ikke noen nødvendig motsetning mellom dem. Tvert om! Det er meget av likhet og mange kontaktpunkter mellom dem. Det viser seg rent praktisk også i det faktum at kunsten ofte på sitt beste går til kristendommen for å finne sitt motiv. Jeg minner her om et par ufullførte arbeider av Munch som hørte til i hans "Livsfrise": "Himmelvegen" og "Den evige stad". Så vidt jeg vet gjorde han dem aldri ferdig. Kanskje i ærbødighet mot det hellige. Men de står der som et vitnesbyrd om at han ante den sammenheng som er tilstede mellom kristendom og kunst.

De er jo også begge skapt av et himmelsk syn, født av et grepet sinn, blitt til i et hellig nu. De har begge glimtvis sett det fullkomne og lever begge i en evig strid for å nå det feilfrie. En strid som stiller det absolutte krav og tvinger inn under den absolutte forpliktelse. Og ingen av dem kjenner seg noensinne ferdig. Aldri tilfreds med det som er nådd, strekker de seg ut etter noe som ligger foran. Alltid på jakt mot målet er de begge i evig bevegelse.

Så kjemper kunstneren sin kamp. Med rytme og tone, med leir, stein og metall, med meisel og hammer, med pensel og farge. For å gjengi det fullkomne som møtte ham i intuisjonens og inspirasjonens helligdommer, tvinger han materien til å være tjener for ånden. Om han blir forstått eller forfulgt har mindre å si. Han har sett et himmelsk syn og vil ved sitt verk vende andres blikk mot det som mange ganger bare er en grepet og skjelvende anelse i hans eget sinn.

Og så kjemper den kristne sin kamp. Troens gode strid. Grepet av Kristus har han i Ham møtt den fullkomne. Han som er avglansen av Guds herlighet og Hans vesens uttrykte bilde. Og som derfor er Guds eget svar ovenfra på alt det som her nede jager mot målet og lenges mot høydene. Det er det himmelske syn som en kristen har sett. Et syn som forplikter til lydighet og tvinger ham selv til å være tjener for Ånden. En tjeneste som nødvendigvis blir en kamp mot det som står mot Kristus. Så blir en kristens kamp kampen mot vår gamle fiende hard som til strid imot oss står. I denne kamp rykkes han mange ganger tilbake til sitt utgangspunkt og blir tyngende trykket av sine nederlag. Han er i sannhet ikke fullkommen. Og jo nærmere han kommer den fullkomne, dess mer kjenner han avstanden mellom Ham og seg selv. Han har sin inspirasjons helligdom. Men han trenger noe mer. Og han har noe mer. For han er en Frelser - en som vet alt om hans lengsel og hans sviktende evne, om det ufullførte og det som ble ille gjort. Derfor mister han ikke motet tross alt det i og om ham som nok kunde friste til det. For midt i livets harde virkelighet møter han alltid påny Kristus, selv levende og virkelig. Mesteren i livets svære kunst. Frelseren i livets harde strid.

Og Kristus kommer til ham, ikke bare som den som fikk til det i livet som vi alle vil når vi finner oss selv. Men som den som levde og døde i evighetens lys og som lokker oss inn i det ved ord som aldri dør, ved styrke som aldri svekkes. Grepet av Kristus får han derved sitt mål der Kristus hadde sitt, og får Hans følge mot det. I livets strid og i dødens er han aldri alene, men lytter med håp, ja med fryd, til Hans budskap: "Jeg er oppstandelsen og livet, ... den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø."

Etter talen ble "Vår Gud han er så fast en borg" sunget.


En kommentar fra Edvard Munch om Oslo, Hitler og Aftenposten slik Rolf Stenersen har gjengitt den i sin bok "Edvard Munch - nærbilde av et geni" (Stenersen var en nær venn av Munch):

Munch følte seg trass i alt hjemme i Oslo, selv om han syntes at "borgerrampen i Oslo" var fæl.

Da jeg spurte ham hvem som skulle få hans billedsamling, sa han: "Oslo skal få den. Det er best for bildene. De hører hjemme her. Egentlig burde jeg gitt noen av bildene mine til Tyskland. Det var der jeg først fikk et navn. Men nå som flyene kan ta en fra land til land på et blunk, bør kunstnerne samle bildene sine i sitt eget land. Dessuten er jo alt så skakkjørt i Tyskland etter at denne Hitler tok makten. Det er fælt at Oslo skal få bildene mine. - Verst var Aftenposten. Selv etterat Schibsted døde, ble det ikke stort bedre. Aftenposten holdt på å sulte meg i hjel. Likevel sendte den ut en mann til meg på 70-årsdagen. Da var jeg vel så kjent at den ikke kunne slakte meg mer.

"Er De fra Aftenposten?" sa jeg. "Se og kom Dem ut."