Preken Kristi åpenbaringsdag, 3. januar 2021 ved sokneprest Margunn Sandal

 
Til utskriftsvennlig versjon

Luk 2,40-52

⁴⁰ Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. ⁴¹ Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. ⁴² Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. ⁴³ Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. ⁴⁴ De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. ⁴⁵ Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. ⁴⁶ Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. ⁴⁷ Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. ⁴⁸ Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» ⁴⁹ Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» ⁵⁰ Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
    ⁵¹ Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. ⁵² Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.

 
De hadde vært så redde, Jesu foreldre. Han hadde blitt bort for dem. De hadde lett etter ham i tre dager. Det er ikke vanskelig å forstå hvor fryktelig det var.
 
I dag tenker jeg de som har opplevd noe av det samme i forbindelse med det katastrofale raset på Gjerdrum i romjula. De som trodde de hadde mistet en av sine, de som nå vet at de har det, og de som ennå lever i usikkerheten. Jeg kan kjenne på angsten når naturkreftene rammer så brått og brutalt og på maktesløsheten i møte med andre menneskers frykt og tap.

Uroen og maktesløsheten blir til en bønn, en bønn om at Gud må være hos dem som har det vondt og gi dem hjelp. Bønnen er forankret i julens budskap om at «lyset skinner i mørket og mørket har ikke har overvunnet det». Dette er det håpet kirken lever av og kan bringe videre inn i et nytt år.

Dagen i dag, Kristi åpenbaringsdag, har blitt markert i kirken fra tidlig kristen tid. Den har røtter tilbake til epifania-festen. Epifania betyr tilsynekomst eller åpenbaring. Det som kommer til syne, eller blir åpenbart, er at Jesusbarnet var mer enn et menneskebarn. Han var Guds sønn. Epifania-festen utviklet seg til en storslått fest, med lys og opptog. For Jesus var jo kommet som et lys, for å lyse opp i menneskesinnets mørke, i fellesskapets mørke, og i jordas mørke.

Gud kom til oss og ble menneske, helt og fullt
- en som deler menneskets smerte, uro og frykt, dets gleder, håp og forventninger. Det betyr at Gud er blant alle dem som nå har det vondt.

Og - Jesus kom til oss som Gud, som vår og verdens skaper og opprettholder, - som vårt eneste håp når det vi ellers i livet setter vår lit til, bryter sammen.
 
Vi har ingen løfter om at livet skal være uten smerte og tap. Men Gud overlater ikke menneskene til en blind skjebne. Gud bryr seg om den enkelte og slipper oss ikke.

Dagen i dag er starten på åpenbaringstiden, den tiden i kirkeåret da dette Jesusmysteriet vil komme til syne. Bibeltekster, salmer og bønner, skal hjelpe oss til å oppdage hvem barnet i krybben var og se hva møtet med ham gjorde med mennesker.

Teksten om Jesus i tempelet er en ganske nøktern fortelling, en av de få fortellingene om Jesu barndom som er kommet med i Bibelen. Ikke fordi man manglet stoff, det oppstod tidlig mange historier om ‘mirakelbarnet’ Jesus med sine overnaturlige evner. - Et barn som lagde spurver av leire, og når han klappet så begynte de å fly. Eller sønnen som overgikk sin far, tømreren Josef, slik at når han ikke fikk tømmerstokkene til å passe sammen, velsignet sønnen bare tømmeret, og da falt alt på plass. Det mangler altså ikke på frodige spekulasjoner om det mirakuløse Jesusbarnet.

Det er spennende nok, men dagens tekst handler om noe mye viktigere og mer avgjørende for vår tro og det håpet vi lever av. For hvem var Jesus? Var han Gud, eller menneske, eller begge deler? - Var han si få fall mest Gud eller mest menneske? - Og hvilken betydning har det for oss og for kirken og for verden hva vi vektlegger?

På vei inn i et nytt år som starter i mørket og i den fortvilelses og usikkerhet som naturkreftene har ført med seg, har det faktisk mye å si om Jesus var menneskelig eller guddommelig. For, erfarte han virkelig hva det vil si å være menneske? Og var han samtidig en som kunne overvinne de meningsløse kreftene som skaper så mye ondt i verden og i menneskers liv?

Fortellingen om tolvåringen i tempelet, lar oss ane at Jesus var en helt vanlig sønn med bekymrede foreldre, og han var samtidig et barn som bar på en hemmelighet og en styrke som bare Gud kjente.

Gjennom åpenbaringstiden viser han seg som et menneske som helt og fullt forsto det menneskelige, og han står frem med guddommelig kraft til å hjelpe. Derfor kan vi sette vår lit til ham, slik det er formulert i den tyske teologen Dietrich Bonhoeffers trosbekjennelse.
 
Jeg tror at Gud vil og kan la noe godt oppstå av alt,
også av det mest onde.
Til det trenger han mennesker,
som lar alle ting tjene det bestes sak.
 
Jeg tror at Gud vil gi oss den motstandskraften
som vi trenger når vi er i nød.
Han gir oss det ikke på forhånd,
så vi ikke skal stole på oss selv,
men sette vår lit til ham.
Med en slik tro trenger vi ikke lenger
bekymre oss for fremtiden.
 
Jeg tror at våre feil og mistak
ikke er unyttige,
og at Gud gjør seg like fort ferdig med våre feilgrep som med våre innbilte velgjerninger.
Jeg tror at Gud ikke er en tidløs skjebne,
men venter og svarer
på våre oppriktige bønner og ansvarsfulle gjerninger. Amen

Trosbekjennelse basert på tekst av Dietrich Bonhoeffer