Preken søndag 29. november 2020 ved sokneprest Margunn Sandal
Til utskriftsvennlig versjon

Evangelieteksten for første søndag i advent

Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

 
Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.

Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.

Luk. 4, 16-22a

Noe godt i vente

Det er første søndag i advent. I evangelieteksten leser Jesus fra profeten Jesaja om et nådens år fra Herren. Det kan vi trenge etter mange måneder med pandemi; - et godt nytt år for verden og for kirken og for den enkelte.

Det har vært en mørk tid, men heldigvis finnes det lyspunkter. I fredagens VG hadde Astrid Meland en kommentar under overskriften: «Norge nå får vi det til!» Hun viser til at tallet coronasmittede går ned. Folk har stort sett vært flinke og gjort som de har fått beskjed om; reist mindre, shoppet mindre og hold seg mer i ro. Likevel er det fare for en ny, tredje bølge, om vi ikke fortsetter med de tiltakene vi har nå. Så vi må holde ut, skriver hun: «For vi har noe godt i vente. Årets evangelium er ikke det med Kaspar, Baltasar og Melkior. Det er med Pfizer, Moderna og AstraZeneca. Og de har med gull, røkelse og myrra de og.»

Ja, vi venter på et nytt år, med vaksiner og gradvis åpning av samfunnet og etter hvert et mere normalt liv. I den sekulære verden er dette kanskje det største håpet, akkurat nå, og det er et håp vi deler.

Samtidig holder kirken fast ved det evangeliet som den har forkynt i over to tusen år. Det er Jesus som er oppfyllelsen av menneskehetens dypeste lengsler og drømmer. Det er han som er vårt håp. Han kom som den mest sårbare, et lite fattig barn, og de tre vise menn brakte sine gaver til ham.

Årets evangelium, enten det er det med Kaspar, Baltasar og Melkior, eller med Pfitser, Merna og AstraZeneka, kan ikke overse de som i dag er de fattige.Det holder ikke at vaksinene kommer til oss. De må også komme de mest utsatte til gode.

Generalsekretær i Kirkens nødhjelp skriver i et brev til kirken at pandemien har forsterket underliggende kriser og humanitære behov over hele verden. Hver julaften samler kirkene inn store beløp til Kirkens Nødhjelp, midler som helt konkret er godt nytt for fattige, frihet for undertrykte og for fanger og legedom for syke. Du kan gi din gave her: www.kirkensnodhjelp.no/gi-stotte/.

Et nytt nådens år er i vente, og i kirken begynner det nye året i dag, på første søndag i advent. Vi tenner et lys for Jesusbarnet som skal komme og for alle, her og ellers i verden som lengter etter nåde og en ny begynnelse.

I flere kirker og i mange hjem blir adventskransen hentet frem. Søndag 29. november kl. 12.00 tennes det første lyset i vår adventskrans utenfor Frogner kirke.

Kransen kan være et symbol på det varige, på alt som kommer tilbake på nytt og på nytt, slik julen gjør, også i år. Det er en trøst i det. Og samtidig kan den minne oss om alt det foranderlige, om hvordan smerte og glede, fortvilelse og lykke, uro og fred, veksler gjennom livet og gjennom året. Kirkeåret er i seg selv som en krans med sine fiolette, røde, grønne og hvite dager, med lengsel og lys, mørke og håp. I kransen blir alt det foranderlige i vårt liv forent med den uforanderlige, - som var og er og være skal én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Godt nytt år!

Kunstner: Ingjerd Pettersen-Hagh