1. søndag i fastetiden
Matt. 16, 21-23
(Matt 16,21-23)
21 Fra
da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han
måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde
skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen
skulle han reises opp. 22 Da
tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg,
Herre! Dette må aldri hende deg.»
23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak
meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud
vil, bare for det som mennesker vil.»
Noen ganger er det vanskelig å forstå sammenhengen i de tekstene som er
satt opp til den enkelte søndag. Slik er det ikke i dag. De tre lesningene
handler alle om hvordan mennesker blir fristet, snubler og faller. Og når
de leses i dag, på 1. søndag i faste, så blir du og jeg utfordret til å gå
inn i fasten med våkenhet for de fristelser som vi utsettes for. Og det
trenger vi. Fristelser er nemlig av den art at de ofte kommer snikende,
uten at vi helt merker det. Noe som er ondt, begynner å gjennomsyre oss og
fellesskapene våre. Det skaper sinne. Vi slutter å se hverandre i øynene,
og blikkene begynner å vike. Synden ligger ved døren og den tar makt over
menneskene, slik Paulus skriver.
Men skal vi stå opp mot fristelsene, må vi se fortellingen om
menneskehetens fall inn i en større sammenheng. Mennesket snubler og får
andre til å falle, ja, men samtidig er mennesket er alltid mer enn sine
feil og fall. Det bærer et gudsbilde i seg. Hvert enkelt menneske har en
mulighet til å bli det beste i en selv.
Da jeg skulle skrive denne prekenen, oppsøkte jeg Holocaustsenteret på
Bygdøy. Det står der som en påminnelse om et av de dypeste fallene vi har
hatt i nyere tid i vår kristne kulturkrets. Her blir det rettet søkelys på
masseutryddelsene under krigen og på de ideologiene som la til rette for
at det kunne skje. Vi kan se hvordan rasisme, antisemittisme og en usunn
nasjonalisme la grunnen for utstøting, diskriminering og vold mot
minoriteter.
I stedet for å se gudslikheten hos den andre, skapte man et
fiendebilde. Og i stedet for å se mennesket, skjedde det en avhumanisering
av visse grupper. De var ikke som oss. De var noen andre, de tilhørte noe
annet. Og slik kunne jøder, og andre minoriteter, som for eksempel
romfolket, bli offer for en systematisk utryddelse.
Verken kirken eller det norske folk har en stolt historie å fortelle
når det kommer til vår håndtering av minoritetene blant oss. Vi som
fellesskap snublet og falt.
Det som skremmer meg med hendelsene de siste ukene, er hvordan nye
fiendebilder har en kraft i seg til å ødelegge. Angrepene på mennesker som
ytrer seg fritt i Paris og København, og terroren mot jødene, som begge
steder kom rett etterpå, avslører ikke bare en fiendskap mot verdier i det
vestlige samfunn, men også en ny antisemittisme blant noen muslimer ute i
verden.
Men også her på vår hjemmebane sniker fiendebilder seg inn og forsøpler
og forsurer våre fellesskap. Antisemittismen er på fremgang, romfolk blir
stigmatisert, og muslimer blir kjemt under en kam.
Hvordan kan vi stå imot dette? Jeg tror dagens tekster kan hjelpe oss.
Den første teksten hører til bibelens ur-fortellinger. Det er
fortellinger som beveger seg utenfor det historiske. De har blitt
formidlet gjennom generasjoner, for si noe allment og grunnleggende om det
å være menneske. Fortellingene forankrer mennesket i Guds bilde. Men de
forteller også om hvordan fristelser og fall er noe mennesket blir
utsatt for, og utsetter hverandre for. Syndens og dødens lov, den
som drar alt det skapte nedover i fordervelse, begynner å råde i vår
verden. Vi vet ikke hvor det kommer fra, og kanskje heller ikke
hva vi skal kalle det, men det er noe som stadig ødelegger. I Bibelen
kalles dette "noe", for Satan, fristeren. Og et av
fristerens, eller fristerinnens fremste destruktive våpen er å skape tvil
og splid.
Og her er det dagens evangelietekst kommer inn. Det er noe som får
Peter til å ville forsvare Jesus mot seg selv. «Gud fri deg, Herre!
Dette må aldri hende deg.» Det høres ikke så galt ut. Tvert imot er
det en helt naturlig reaksjon når Jesus snakker om at han skal lide og dø.
Men Jesus vet at han har et oppdrag som han må stå i, og Peter hadde ikke
forstått det. Derfor opptrer han som en frister når han slår inn en kile
av usikkerhet. Det kan da ikke være nødvendig?
Jesu reaksjon er sterk. «Vik bak meg, Satan!» Du er en
skandale. Ordet på gresk er ‘skandalon’, og det betyr en snublestein. Noe
som får deg til å snuble og falle. Jesus visste at det han skulle gjøre,
var nødvendig. Han var kommet hit til oss for å male over hat og
fiendebilder. Han kom for å hente frem gudsbildet i oss og elske oss til
Gud.
Peter var på mange måter en skandale. De som skrev ned fortellingen om
han som senere skulle bli en av de ledende i urkirken, la aldri skjul på
hvordan Peter feilet, igjen og igjen. Men Jesus sa aldri: Vik fra meg! Han
sa vik bak meg. Hold deg bak meg, du som snubler og fører andre
til fall. Jesus så at Peter også var noe mer, han bar også et gudsbilde i
seg. Han var ikke bare en snublestein, han var også den Jesus døpte om fra
Simon til Peter, klippen.
Når vi nå i fastetiden har en særlig anledning til å ransake oss selv,
bør vi spørre oss: Hvordan er det i våre nære fellesskap, i menigheten
vår, og i samfunnet vårt? Løfter vi hverandre opp, eller snakker vi
hverandre ned? Lar vi fiendebilder få plass, eller holder vi fast på at
hvert menneske vi møter, bærer et Gudsbilde i seg, og viser oss noe av
Gud?
Den nye antisemittismen, anklagene mot alle muslimer under ett og
mistankene mot romfolket varsler oss om at vi må være på vakt. Vi må ikke
tåle at mennesker blir fratatt sin gudbilledlikhet og umenneskeliggjort.
Fristelsen er i dag som fra tidenes morgen å skape splid, så
tvil og tegne fiendebilder som hvisker ut gudsbildet i den andre.
Paulus sa at når vi blir fristet, vil Gud vise en utvei. . Noen ganger
viser Gud oss en overraskende utvei.
I går tok muslimsk ungdom initiativ til å slå ring rundt den jødiske
synagogen her i Oslo. Det kom 1300 som ville vise at de tok avstand fra
antisemittisme, og sto sammen med den jødiske minoriteten, som opplever å
leve i frykt.
En av initiativtakerne, en muslimsk jente på 17 år, siterte Gandhi og
sa: “Be the change that you wish to see in the world.” Vær den
forandringen du håper på i verden. Den jødiske rabbineren hentet fram en
fortelling fra Koranen for å vise at det å slå ring rundt utsatte
minoriteter, har en lang forankring i muslimenes egen tradisjon. Og
rabbineren sa: "Denne markeringen fyller meg med håp. Et håp om at vi kan
bygge ned fiendebilder og kjempe mot dem som ønsker å skape fiendebilder."
La oss slutte oss til slike sammenhenger, der det gror frem nye håp om
fred! Jesus viste oss at vi da følger i hans fotspor.
Han den eneste som har klart å stå imot alle de kreftene som får
mennesker til å falle. Kirkefaderen Ambrosius skrev på 300-tallet: "Ser
dere hvordan det som var ødelagt, blir satt i stand igjen i tur og orden,
og hvordan Guds velgjerninger gjentar seg i ødeleggerens spor?" Når vi i
fastetiden følger Jesus opp til Jerusalem, så følger vi ham som kom hit
ned for å gå i ødeleggelsens spor oss og elske oss til Gud.
| 
