Høsten 2004:

Gunvor Falke ny diakon

- Kirken må være mer enn ord, sier den nye diakonen i Frogner

Frogner menighet har fått ny diakon, Gunvor Falke (30). Hun tiltrådte stillingen 9. august 2004. På spørsmål om hva diakoni egentlig er, legger hun ikke skjul på at det kan virke som et litt internt ord.

- Diakon betyr tjener, og diakoni betyr tjeneste, sier hun. Og utdyper det med en litt offisiell, kirkelig definisjon:

- Diakoni er kirkens medmenneskelige omsorg og fellesskapsbyggende arbeid, særlig rettet mot mennesker i nød.

Selv bruker hun gjerne enklere ord. - Diakoni er handling, det å sette kjøtt på alle ordene om tjeneste. Forkynnelse med ord alene stenger ofte folk ute.

- Men er det egentlig behov for egne diakonstillinger og institusjoner i vår moderne velferdsstat?

- Det er et spennende spørsmål, og jeg har tenkt mye over det. Diakoni som en kirkelig oppgave har eksistert siden kirkens begynnelse, og den har også vist sin berettigelse i velferdsstaten. I denne samfunnsformen har alle sine rettigheter, alle skal ha de nødvendige tilbud for å klare seg i livet. Men det fungerer ikke alltid slik. Noen faller utenfor, noen passer ikke inn i ordningene, som også kan være byråkratiske, noen marginaliseres. Diakonien skjærer gjennom og spør ikke etter alder, kjønn eller annen bakgrunn. Ut fra tanken om menneskeverd og likeverd skal det uansett være en plass for deg.

Gunvor Falke legger til at diakonien også kan ha en oppgave i å si fra til velferdsstaten når den er utilstrekkelig, en slags advokatrolle for dem som ikke finner fram i systemet eller faller utenfor.

- Hva gjør dette til en spesielt kirkelig oppgave? Kan ikke hvem som helst, uavhengig av tro og livssyn, gjøre det samme?

- Alle kan selvsagt vise nestekjærlighet. Men det handler også om tro, om utgangspunktet for det jeg gjør som kristen og diakon. Og for meg er grunnlaget skapertanken. Gud har skapt oss til å tjene hverandre, ikke til å herske over hverandre. Et forbilde her er den måten Jesus møtte mennesker på. I diakonalt arbeid er det viktig å kunne peke på noe som er større og utenfor oss selv.

Den nye diakonen i Frogner understreker hvor viktig diakonien er for kirken.

- Mange søker kirken fordi diakonien, - men ikke nødvendigvis diakonen, fins. Et eksempel er mennesker som søker kirken i sorg.

Hun kommer tilbake til tanken om diakoni som ord som blir til handling, og tanken om at alle er skapt av Gud. - Det gir en fokusering på tjenersinnet som er viktig i kirken. Menneskene skal ikke bare kreve. I en menighet kan mange drive med diakoni, ikke bare en ansatt diakon. Men samtidig trenger alle menigheter en diakon som kan ta faglig ansvar og sikre en best mulig kvalitet på helheten av det diakonale arbeidet.

- Hvorfor søkte du diakonstillingen i Frogner menighet?

- Jeg hadde lyst på en ny utfordring. Det virket spennende å være i en bymenighet, midt i det pulserende livet. Og det er spennende at Frogner legger opp til diakoni fra vugge til grav. Dessuten ønsket jeg å ha en full stilling.

- Noe spesielt syn på Frogner og vestkanten? Noen synes jo automatisk at vest er best, andre rynker på nesa.

- Kanskje jeg hadde tenkt litt på den siste måten dersom jeg var blitt spurt for en del år siden. Men menneskene er mennesker enten de bor på Frogner eller på Grønland. Og former for menneskelig nød finnes i alle deler av byen. Noen ganger synlig, andre ganger mindre synlig. Etter å ha vært bare noen få dager i stillingen i Frogner menighet er jeg blitt møtt med mye glede og omsorg. Her er masse godhet!

- Hvilken utdannelse har du som diakon?

- Jeg har tatt kristendom grunnfag på det som tidligere het Indremisjonens bibelskole i Oslo, deretter tre år med sosionomutdanning på Diakonhjemmet, og til slutt ett år der med diakoniutdanning. Etter endt utdanning har jeg vært fire år som diakon i Helgerud menighet i Bærum.

- Hvilke erfaringer har du gjort i praktisk menighetsarbeid som utfyller det du lærte på Diakonhjemmet?

- Praksisen er alltid større enn teorien. Diakonal praksis innebærer møter med mennesker. Og gjennom noen år som diakon er det blitt stadig tydeligere for meg at mennesket er mye mer enn det vi ser utenpå. Jeg har lært at alle har ressurser, selv om noen trenger mer hjelp enn andre til å få frigjort sine ressurser. Det er fint å oppleve hvordan vi har noe å gi hverandre, hvordan vi er avhengige av hverandre. Jeg har også sett hvordan uttrykket "ting tar tid" svært ofte passer på mennesker, for eksempel når det gjelder å komme gjennom noe som er vanskelig. En annen viktig erfaring er at mennesker trenger å bli trodd, trenger å oppleve tiltro fra andre.

- Du har en geografisk bakgrunn som ikke akkurat er det sentrale Oslo?

- Det stemmer, jeg kommer fra et lite sted som heter Lomen i Vestre Slidre, altså i Valdres. Der bodde jeg til 1993, da jeg flyttet til Oslo. Jeg kan også ta med at jeg har litt internasjonal bakgrunn fra praksisperioder i diakonutdannelsen. Jeg var et halvt år i Sør-Afrika i 1998. Da arbeidet jeg på et dagsenter for psykiatriske pasienter. Dessuten har jeg hatt et kortere opphold i India på et senter for kvinner som var blitt sendt bort fra mann og familie, mange av disse kvinnene var kasteløse. Det siste oppholdet var formidlet gjennom Kirkens Nødhjelp. Begge oppholdene betydde utrolig mye for meg. Det var fantastiske steder som har gjort at jeg synes internasjonal diakoni er viktig. Vi må vise solidaritet med mennesker også utenfor våre egne landegrenser.

- Storbyen Oslo i forhold til et lite sted i Valdres?

- Folk blir lett mye mer usynlige her. Ensomheten er større enn på mindre steder. Mange har mindre nettverk rundt seg. Her er det mulig å bo uten å kjenne naboen. Det er veldig annerledes. Folk må i større grad være oppsøkende selv, det er ikke så mange treffpunkter som på et lite sted, der en gjerne treffer de samme menneskene i flere sammenhenger. På den annen side er det nok en del som føler seg friere her, de opplever ikke så mye kontroll rundt seg. Og så er det mye mer stress her!

Sier den nye, unge diakonen i Frogner. Som imidlertid selv ser ut til å kunne kombinere energi og pågangsmot med evne til å lytte og med fravær av stress.

Av Jardar Seim, 13.8.2004.