C.J. Hambro forteller fra 1905 at den dagen det var folkeavstemning om unionsoppløsningen, søndag 13. august, var dagens tekst ved gudstjenestene tilfeldigvis et ord fra Matteus: Vokt Eder for de falske profeter! "Men den dag hadde de falske profeter ingen makt," sier Hambro – og tenker på det overveldende ja-flertallet i folkeavstemningen.

Når jeg 100 år etter har fått æren av å tale i Frogner kirke om 1905 og den unionen som da ble brutt, gir jeg avkall på skriftsteder, for dette skal ikke være en preken. Det var en politisk prosess som ble fullbyrdet dengang, og slike prosesser er alltid menneskeverk. Gud styrer nok folkenes gang, men på et annet plan enn politikkens, og Vårherre deltar aldri i folkeavstemninger.

Norske myndigheter har dempet retorikken om nasjonaljubileet: Det bør helst ikke hete feiring, men markering – trolig for ikke å krenke våre gode svenske venner. Jeg hørte en kvikk bemerkning: Markere – er ikke det noe som bikkjene gjør? For min del synes jeg vi har all grunn til å feire at Norge fyller 100 år som en helt selvstendig moderne stat – og at samarbeidet med Sverige er bedre enn det noen gang var i unionstiden.

Men det har vært mye rart å se på trykk om hva som skjedde oss i 1905. Det var da svenskene ble jaget ut, skrev én avis, enda det var ingen svensker å jage ut, for Norge var jo ikke et hærtatt eller svenskdominert land. Det var da vi vant vår frihet, skrev en annen – men den vant vi i 1814. Norge feirer sine første hundre år som en egen nasjon, skrev en tredje – men man kan med større rett si at en egen norsk nasjon i et samlet norsk statssamfunn oppstod for 1000 år siden, på Olav den Helliges tid.

Saken er at unionen med Sverige, som vi motvillig ble presset inn i høsten 1814, etter Karl Johans korte erobringskrig mot oss, ble den spinklest tenkelige av unioner. Den hadde bare to fellesbånd: felles konge og felles utenrikspolitikk. I alt annet skulle Norge leve sitt eget liv og bestemme sin egen kurs. For takket være Christian Frederiks suverene forhandlingsevner, Stortingets standhaftighet og stormaktenes press beholdt vi i den nye unionen hele det forfatningsmønster som Eidsvollsgrunnloven hadde gitt oss i 1814: Stortinget, vår selvstendige regjering, vårt eget lovverk og rettsvesen, og altså Grunnloven, som etter tidens mål gav oss en uvanlig stor sum av friheter og rettigheter. Bortsett fra to unionsbånd var Norge blitt et selvstendig rike.

Så gikk det som det kanskje måtte gå: Norge og Sverige utviklet seg side om side, nær sagt uavhengig av hverandre og på mange vis i hver sin retning. De hadde ingen fellesorganer, og det fantes nesten ingen idealisme for å utvikle et tett svensk-norsk fellesskap. De to landene var nesten så ulike av historisk erfaring, og kulturelt, politisk, økonomisk, som nabolandene Spania og Portugal. I århundrer hadde svenskene vært Norges arvefiende, og folks erindring var lang dengang. I Sverige dominerte aristokratiet – Norge var mer egalitært, og langt tidligere ute med å utvikle demokrati, parlamentarisme og almen stemmerett. Svenskene lå til gjengjeld langt foran oss i industrireisning, Norge på topp i skipsfart og vendt mot England, mens Sverige hadde sin tyngste orientering mot Tyskland. Og ulikhetene ble ikke mindre med årene. Den gjensidige kulturelle og politiske påvirkning mellom unionslandene var minimal. Det var utvilsomt en impulsstrøm, både kulturelt og politisk, men underlig nok gikk den ensidig fra Norge til kulturelle eliter og progressive politikere i Sverige.

Den lange unionen med Danmark var historien om to folk som vokste sammen, alle gnisninger til tross. Unionen med Sverige ble historien om to folk som vokste fra hverandre. I 1905 var båndene så tynnslitte at de brast.

Bare to spinkle unionsbånd – felles konge(hus) og felles utenrikspolitikk. La oss se på dem hver for seg.

Felles konge vakte ikke anstøt i begynnelsen, det var vi jo vant til siden middelalderen, og nordmenn hadde i århundrer vært et ytterst kongelojalt folk, så også Bernadotte-kongene ble folkekjære i Norge – endog Karl Johan, som hadde ført krig mot oss i 1814, og lå i stadig kamp med Stortinget for å få Grunnloven endret – han ønsket en langt tettere union, helst sammensmelting, men lyktes ikke. Hans etterfølgere la vekt på både å tale og skrive norsk når de fremtrådte som konger av Norge, og viste ofte lydhørhet mot norske krav – men de så det som sin fremste plikt å stå vakt om unionen. De dramatiske konfliktene som etterhvert kom, særlig i Oscar IIs tid, med parlamentarismens seier i 1884 som kulminasjon, ble tolket som Sveriges forsøk på å styre oss, men var nok mer en strid mellom kongemakt og demokratisk makt enn en kamp mellom Sverige og Norge. Slike konflikter kunne vi sikkert ha fått i denne fasen selv om vi hadde hatt en rent norsk konge.

Felles utenrikspolitikk var det andre unionsbåndet – i 1814 var det især spørsmål om det vi i dag kaller sikkerhetspolitikk. At en union måtte ha felles sikkerhetspolitikk, ble oppfattet som en selvfølge. I Norge var folk flest ikke opptatt av utenrikspolitikk i bredere forstand – den holdningen varte helt til etter annen verdenskrig. Og da den svenske styringen i utenrikspolitikken omsider ble sprengstoff i unionsforholdet, var det typisk nok ikke fordi nordmennene ønsket en helt annen utenrikspolitikk, men fordi Norge var altfor svakt representert i de organene som styrte den.

Den nasjonalistiske bølgen slo inn også her: At vårt forhold til andre land ble overstyrt av en svensk utenriksminister og et i hovedsak svensk embedsverk og diplomati, ble følt som en utålelig krenkelse av Norges verdighet. Vi hadde bare husmannsstatus, og det til tross for at Norge på mange vis var blitt et mer avansert land enn Sverige, og opplevde en kulturell blomstring som la glans om Norges navn over hele verden. Det høye utviklingsnivå Norge hadde nådd, gav oss både rett og plikt til å tre frem som et helt selvstendig land, ble det hevdet. Lillebror reiste seg mot storebror.

Tonen i unionskampen kunne bli krass. Vi husker Bjørnsons ord: Den pakt vi nu forpestes i, den hater og forbanner vi. Det hører ikke til hans beste dikt.

Lenge var det strid mellom de to store partiene i Norge om dette. Venstre ønsket et rent norsk utenriksstyre, mens Høyre ville opptre lojalt mot unionen, som kunne bryte sammen uten dette fellesbåndet. Men mot slutten av 1800-tallet ble det enighet mellom Høyre og Venstre om i det minste å kreve et eget norsk konsulatvesen, og de moderate kreftene i Sverige gikk med på det for å få ro i unionsforholdet. Da var det at de dypt konservative kreftene i Sverige gjorde motstøt og ødela all enighet, med statsminister Boströms "lydrikepunkter", som ville sementere svensk overhøyhet i utenriksstyret. Det utløste en så voldsom reaksjon i Norge at på kort tid var unionen dødsdømt – og Chr. Michelsen eksekverte dommen.

Målt med våre øyne var konsulatsaken utvilsomt en liten sak, men den ble den lille tuen som veltet et meget stort lass. Nordmenn flest hadde nok aldri vært i et konsulat, men dette var symbolpolitikk, som det meste i unionsstriden. Det svake limet som holdt unionen sammen, hadde nå sprukket på kryss og tvers. De to landene hadde vokst fra hverandre, og det fantes ingen unionsidealisme å appellere til. Selv det unionslojale Høyre hadde innsett at med en slik holdning var det dømt til stadige valgnederlag, og ubotelig svakhet i de langt viktigere oppgjørene om innenrikspolitiske spørsmål. Også i Sverige var en voksende opinion gått lei av endeløse tautrekninger med kranglevorne nordmenn. En union som bare hadde negative virkninger, var moden for avvikling.

Det kunne altså ha blitt bred forståelse i begge land for en forhandlet avvikling av fellesboet, i fred og fordragelighet – det måtte ta en viss tid, men til gjengjeld ville det avverge bitterhet og gi verden et forbilde på respekt for den internasjonale rettsorden som især de små land er avhengige av å bygge opp.

Det var Francis Hagerups og Sigurd Ibsens linje i den regjeringen som måtte gå av våren 1905, men nå var folkeopinionen blitt så forbitret at en slik løsning ikke hadde noen sjanse. Så valgte Michelsen og hans menn å kappe over med ett hugg, den 7. juni 1905, i et stortingsvedtak som i verdens øyne var et revolusjonært kupp. Den aldrende kong Oscar ble avsatt og unionen erklært død og maktesløs, enda den var hjemlet i Grunnloven. Det utløste enorm forbitrelse i Sverige, førte oss til randen av krig, slik vi også hadde vært det i 1895, og da krigsfaren var over, ble det i mange år isfront mellom de to nabolandene.

Vi har all grunn til å lovprise 7. juni 1905 som et vendepunkt i vår historie – det var da Norge ble en helt selvstendig stat. Vi forstår den jubelen det utløste, og vi kan beundre den verdige holdning som hele folket viste i en skjebnetid. Vi hadde ledere – især Michelsen, Løvland og Nansen – som alltid vil være store navn i norsk historie. Men på hundre års avstand bør vi kunne innrømme at måten unionsbruddet skjedde på, var ren selvtekt, og slett ikke i pakt med den internasjonale rettsorden vi idag setter i høysetet. Det skapte en farlig situasjon. Sensommeren 1905 foregikk det en omfattende militær mobilisering på begge sider, og militære ledere i begge land presset på for å gå lenger. Kruttønnene var på plass, en liten gnist kunne ha antent dem.

Det ble heldigvis avverget. Under Karlstadforhandlingene ble Sverige og Norge enige om en avtale for fredelig unionsavvikling. Et militant mindretall i Norge så resultatet, især rivingen av de nybygde grensefestningene, som en utålelig ydmykelse. Men det reddet freden. Fredsviljen i begge land, ikke minst hos det svenske kongeparet og de svenske topplederne, seiret over sabelraslerne. Det var Karlstad, og ikke 7. juni, som satte forbildet for at siviliserte land kan løse sine konflikter i fordragelighet, uten krig. Det er ikke alltid det skjer slik i verden idag.

Så kanskje burde vi feire 23. september, dagen da avtalen ble sluttført, med enda større glede enn 7. juni! I alle fall: Vi hadde hellet med oss i 1905, for det kunne så lett ha endt i katastrofe. Noen ville vel være ekle nok til å vri på det og si at også i politikken kan lykken være bedre enn forstanden.

Men det viktigste var at 1905 gav oss vårt eget norske kongehus, etter en folkeavstemning der nesten 80 % støttet valget av den danske prins Carl. Både 1814 og 1905, de viktigste merkeårene i vår nyere historie, ble så å si kronet gjennom kongevalget. I 1814 ble vår første folkevalgte konge, Christian Frederik, redningsmannen som bidrog så sterkt til at vi fikk beholde friheten og selvstendigheten, med hans egen krone som offer. I 1905 gav kongevalget oss en ny nasjonal samlingsskikkelse, selv om få dengang ante hvilke kvaliteter som bodde i Haakon VII. Men vi skulle oppdage det til fulle i nye krisetider som satte alt på prøve. Kongen bestod prøven. Det har også hans etterfølgere gjort.

1905 gav oss to nye, nasjonale institusjoner: Et norsk utenriksdepartement og et norsk kongehus. Det er liten tvil om hvilken av dem som har vært den viktigste for landet.

Og forholdet til Sverige? I sum kan vi trygt si at det er langt bedre idag enn det noen gang var under unionstiden. Til tross for en flora av svenskevitser og norskevitser har de to nabofolkene aldri hatt en så utvungent hjertelig holdning til hverandre – alle minnelser om fortidens kriger og fiendskap er slettet ut. Det er et av historiens mange paradokser: Skilsmissen i 1905 banet vei for en nærhet som unionen ikke kunne gi. Den gjensidige kulturpåvirkningen er sterk idag, og de politiske kontaktene tette og problemfri. Noen store prestisjeprosjekter for økonomisk samspill falt sammen, men til gjengjeld har det utviklet seg et finmasket dagligdags samarbeid på alle tenkelige områder. Handelen går strykende, og harryturene etter svensk kjøtt og sprit er bare en liten flik av bildet. I 1890, etter 75 års union, importerte Norge varer for en større verdi fra byen Hamburg enn fra hele Sverige. Idag er Sverige vår suverent største handelspartner, en hestelengde foran Tyskland som nr. 2.

Noen vil se et annet historisk paradoks i at våre gamle unionspartnere Danmark og Sverige forlengst har funnet sin plass i en langt større union, som gir dem mer innflytelse på sin egen skjebne enn de kunne få ved alenegang. Norge har valgt å stå utenfor, men som Thorvald Stoltenberg pleier å si: Idag må norske myndigheter bønnfalle Stockholm og København om å gå i bresjen for norske interesser i Europa, akkurat som i unionstiden. Ringen er sluttet.

Det vi alle bør kunne enes om, er at vi kan feire hundreårsminnet for 1905 uten snev av nag til vårt østlige broderfolk, i forvissning om at det ikke ble et ulegelig kontaktbrudd, men inngangen til et langt bredere samarbeid i gjensidig respekt og forståelse.

Hugs at Gud står attåt! sa skysskaren i 1814. Det bør vi huske også idag. Vi skal ikke fornedre Gud til enslags kausjonist for politiske prosesser. Men vi vet at de veiene som fører til fred og forsoning, også er Guds veier. Det er i det perspektiv vi gjør rett i å takke Gud for 1905, og be om at han holder sin hånd over vårt folk også i kommende tider