|
|
Preken - Maria budskapsdag 21. mars 2021 - ved
sokneprest Margunn Sandal
Til utskriftsvennlig versjon
Luk. 1, 46-55
46 Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren, 47 og
min ånd fryder seg i Gud, min frelser. 48 For
han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og
se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, 49 for
store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er
hans navn. 50 Fra
slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter
ham. 51 Han
gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar
hovmodstanker i hjertet. 52 Han
støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de
lave. 53 Han
mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte
fra seg. 54 Han
tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin
miskunn 55 slik
han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.»
Denne uken er det 60 år siden den første kvinnelige presten i
Norge, Ingrid Bjerkås, ble ordinert. Ordinasjonen fant sted i Vang kirke i
på Hedmarken, 19. mars 1961. Prekenteksten var den samme som i dag fra
Lukas 1, 46-55, en tekst som også kalles Maris lovsang.
Som kjent, var det stor motstand mot kvinnelige prester i
kirken på denne tiden, og motstanderne gikk langt i kritikken av det som
skjedde. De sa det kom til å ødelegge kirken, rive den opp innenfra.
Aud Tønnesen som har skrevet bok om Bjerkås, forteller at
noen sammenlignet ordinasjonen av en kvinne med det som skjedde under
andre verdenskrig, da nazister be tilsatt som prester, ja, det var faktisk
enda verre mente de, å få en kvinne til prest. Og de var overbevist om at
hun umulig kunne ha fått noe kall fra Gud. Men Bjerkås
opplevde at hun hadde et kall. Og hun var en som kjempet for det hun
trodde på, også når det brøt imot. Det hadde hun vist før. Under krigen
ble hun arrestert flere ganger fordi hun protestert mot Quisling og fordi
hun hadde sendt protestbrev til tyskernes øverste leder i Norge, Josef
Terboven. Hun tilbrakte også et år på Grini, tyskernes konsentrasjonsleir
utenfor Oslo. Så det må ha vært rart for Bjerkås at hennes ordinasjon ble
sammenlignet med de ugyldige ordinasjonene som nazistene foretok.
Uansett, på Maria Budskapsdag i 1961, etter en lang kamp mot
konservative krefter i kirken, skulle Bjerkås ordineres, og hun skulle
holde sin preken over Marias lovsang. Kirken var stapp full av
forventningsfulle mennesker, og gudstjenesten ble radiooverført.
En mannlig sokneprest hadde sendt brev til biskop Schjelderup som sto
for ordinasjonen, der han skrev at Ingrid Bjerkås bare var opptatt av
kvinnesak og ikke noe annet. At hun ved sitt syndige «hybris», hånte
Maria, Jesu mor. For Maria, var ikke en som hadde søkt en ledende
posisjon, hun hadde vært tilfreds med å være tjenerinne, den lydige.
Og slik hadde nok fortellingen om den unge jenta, som sa ja til å bære
frem Guds sønn, ofte blitt brukt, eller rettere sagt blitt misbrukt til å
fortelle jenter og kvinner at de måtte ha den samme tjenerinnstillinga og
være føyelige og underdanige. Så hva tenkte, Bjerkås, der
hun stod på prekestolen og skulle snakke om Maria? «Vi må lære av
Maria», sa hun. Hva skulle vi lære av Maria? «Vi må leve våre liv
sammen med Gud og ikke la Guds røst bli fremmed for oss», sa hun. Hun
visste av erfaring at det å «lytte til Guds» røst, hadde blitt brukt som
et påskudd til å fortelle kvinner at de måtte godta sin skjebne, føde
barn, underordne seg Herrens vilje. Men Bjerkås visste også
av egen erfaring at det å lytte til Gud, kunne virke motsatt, det kunne
være frigjørende! Det å lytte til Gud hadde gitt henne styrke til å stå
opp mot den motstanden som hun hadde møtt, det hadde gitt henne livsmot.
Marias ja til å bære frem barnet trenger ikke å høres som en oppfordring
til blind underkastelse. Det er en takk for - og ja til - livet!
Kanskje det å lytte til Gud aller mest handler om en holdning til
virkeligheten. Bjerkås talte om at vi ikke må tenke at vi er
selvhjulpne. Og det er sant. De viktigste tingene i tilværelsen kan vi
ikke fremskaffe selv, hverken kjærligheten eller det livet vi mottar når
vi hver morgen får våkner opp til en ny dag. Tanken om at vi er
selvtilstrekkelige og selvhjulpne, lukker oss og gjør oss selvopptatte.
Marias Lovsang er en påminnelse om å takke Gud for de mulighetene vi har
til å stå i livet og tjene Gud og medmennesker med det vi har fått.
Ære være Gud, vår skaper, frigjører og livgiver!
Fra Angelico (1395-1455): Maria bebudelse.
Basilica di San Marco, Firenze, Italia, 1442-1443. Wikiart, public
domain.
|
|
|