Preken - 1. søndag i fastetiden, 21. februar 2021.
Ved sokneprest Margunn Sandal

 
Til utskriftsvennlig versjon

Se, vi går opp til Jerusalem

Alterkalk fra Frogner kirke. Kunstner: Borghild Arnesen. Foto: Tom Knudsen

Matt 16, 21-23

²¹ Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. ²² Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» ²³ Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

 
«Se, vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider»
Denne salmen synger vi alltid sammen i kirken på denne tiden.

 
Nå savner jeg vår felles vandring frem mot påske, mens vi stemmer i de kjente tonene, lytter til tekster, deler brød og vin og hører vakker musikk.

 
Når kirken nå må være stengt på grunn av korona, kan vi vandre sammen på andre måter?
 

Det kan vi! Vi kan hver for oss rette oss inn mot det som ligger foran oss med et stort JA!
 

Peter sa NEI! Han var som mennesker flest. Han mente det var best å slippe unna det som kom til å gjøre vondt, og han ville for alt i verden forhindre at Jesus måtte lide.
 

Jesus var også som folk flest, han var fullt og helt menneske. Han var redd for det som lå foran. I Getsemane ble han grepet av sorg og gru. Han ba om å få slippe, - om at begeret måtte gå ham forbi, om det var mulig. Men han stoppet ikke der, han fortsatte « … ikke som jeg vil, bare som du vil».
 

Slik viste Jesus oss en annen mulighet, en vei som ikke går utenom, den går gjennom sorgen og gruen og smerten.
 
I fastetiden blir vi bedt om å følge ham på denne veien, - stå i uroen, bli i sorgen, kjenne på gruen, også i vårt eget liv, uten å flykte unna. Det er ikke lett. Det naturlige for de fleste er å finne strategier for å unnslippe det som gjør vondt.
 

Men det er ikke alle plager vi kan slippe unna. Mange lever med stor indre uro og smerte. Alle opplever sorg og gru og redsel i livet, enten det gjennom tapet av noen kjære, av vennskap, av jobb, av anseelse eller trygget. Og til sist skal vi alle dø.
 

Så vi unnslipper jo ikke! Det er bare en illusjon vi har med oss, jeg vet ikke hvorfra, men det ser ut til at vi har fått med plantet i oss en idé om at livet skal være uten smerte og sorg og uro.
 

Den illusjonen hadde ikke Jesus. Vi vet ikke når han forsto det, men han visste hva som ventet ham, og han prøvde ikke om komme seg unna. Han overgav seg til Gud.
 

I fastetiden blir vi utfordret til å følge ham opp til Jerusalem, ved selv å overgi oss til Guds virkelighet.
 

Der jeg kommer fra, sa de gamle ofte: «Vi legger alt i Guds hender».
 

Den gang tenkte jeg at det hørtes skremmende passivt ut.
 

Men etter hvert har jeg innsett at når uroen og sorgen i livet er på det verste, og det ikke finnes noen utvei, da er det bare det vi kan gjøre, - overgi oss til Gud og legge alt i Guds hender.
 

Å legge alt i Guds hender, er å si ja til det vi ikke vet, ikke har kontroll over eller kan makte, å si ja til virkeligheten slik den er. Det er å rekke vårt liv frem til Gud, som tomme beger, slik at vi kan ta imot og sette vår lit til at Gud virker i vår maktesløshet.
 

Dag Hammerskjöld, som var generalsekretær i FN og vant Nobels fredspris, skrev rett før han døde i en flyulykke i 1961:
 

«En gang sa jeg ja til noen eller noe».
 

Vi lever våre liv overfor noen, en Gud som er et hvem, et subjekt.
 

Samtidig erfarer vi Gud i vårt liv, som noe, som en handling.
 

Å overgi seg til Gud nå i fastetiden, er å si JA til Gud i alt, der vi er og slik vi har det, og la Gud virke i oss.
 

For Dag Hammerskjöld var det å leve slik ikke å innrette seg mot noe som skulle skje en gang i fremtiden. Det handlet om å overgi seg hver dag som om den var den første: «Var dag den första-. Var dag ett liv-. Var morgon skall vårt väsens skål räckas  fram för at mottaga, bära och återskänka.»

 
Kanskje var det denne teksten som inspirerte Svein Ellingsen da han skrev salmen;

Vi rekker våre hender frem
som tomme skåler.
Kom til oss, Gud, og gi oss liv
fra kilder utenfor oss selv.
….
Vi venter, efter smertens vår,
din nådes sommer.
Og sorg og glede blir til vekst
med frukt vi ikke selv kan se.

 
Din nådes skaperverk skal skje
i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!