Preken - Skjærtorsdag
1. april 2021 - ved sokneprest Margunn Sandal

Til utskriftsvennlig versjon

Leonardo da Vinci. Siste måltid (1495-1498). Santa Maria delle Grazie, Milano. Wikimedia Commons.

Luk. 22, 14-23

 ¹⁴ Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. ¹⁵ Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. ¹⁶ For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» ¹⁷ Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. ¹⁸ For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» ¹⁹ Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» ²⁰ På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    ²¹ Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. ²² For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» ²³ Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. Slik lyder dagens evangelium
 

Plottet er kjent. Historien har blitt fortalt i snart 2000 år. Overprestene og de skriftlærde vil rydde Jesus av veien. Judas, har latt seg kjøpe til å forråde ham.
 
Og nå er vi kommet til selve måltidet, det siste måltidet.
Lukas er en flink forteller. Jesu ord om den inderlige lengselen etter å ferie påske med apostlene er en kjærlighetserklæring til hans venner. Han har gledet seg slik til å spise påskemåltidet sammen med dem som står ham nær.
 
Det er en lengsel flere kan kjenne igjen nå i koronatiden. Mange drømmer om et måltid med familie og venner. Det er også et stort savn at nattverdfeiringen i kirken må skje under strenge begrensinger.
 
Det måltidet som Lukas forteller om, er et spesielt måltid. Det er et avskjedsmåltid. Avskjeder kan bære i seg en blanding av forventning og uro. Slik er det ikke denne fortellingen. Her er det bare uro.
 
Vi får vite at en i selskapet skal komme til å forråde Jesus. Han sitter rundt bordet og «har hånden her på bordet» sammen med dem.
 
I mange av kirkene våre feirer vi nattverd framfor en altertavle der Jesu siste måltid med apostlene er avbildet. Slik forbindes, også visuelt, vårt nattverdsmåltid med det måltidet som vi hører om i dagens tekst.
 
Ett av de mest kjente nattverdmotivene, Leonardo da Vincis «Siste måltid», befinner seg ikke i en kirke. Det ble malt på kortveggen i refektoriet (spiserommet) i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano. Ofte hadde man slike malerier i refektoriene, nettopp for at man skulle kunne forestille seg at man spiste sammen med Jesus og disiplene.
 
Det som gjør Leonardos bilde så unikt, er at han tar utgangspunkt i det øyeblikket da Jesus sier at det er en som skal forråde ham. Han maler frem de emosjonelle reaksjonene dette utløser hos de ulike disiplene. Om du tar et nærmere blikk vil du se at:
- En er forskrekket,
- En annen vender seg med vantro til naboen for å spørre om han har forstått Jesus rett.
- En tredje utrykker sin kjærlighet og hengivenhet til Jesus, kanskje i håp om at det ikke må være ham Jesus viser til.
- En er full av sorg og kan ikke forstå at det er mulig det han hører.
- En reiser seg fra stolen som om han ikke har fått med seg Jesu ord, og spør de andre hva som ble sagt
- Og en, han som sitter helt til høyre, viser tydelig med hendene at han ikke forstår noen ting.
 
Hendene til personene på bildet var det som fascinerte meg mest da jeg selv besøkte klosteret og fikk se fresken. De er så uttrykksfulle. De avslører apostlenes følelser; forskrekkelsen, opprørtheten, sorgen og den vantro reaksjonen på det de hører.
 
Judas sitter, slik han nesten alltid gjør, med hånden rundt pengepungen. Men i motsetning til de fleste andre fremstillinger av det siste måltidet, er han ikke plassert ut på siden av bordet. Han sitter midt i flokken, nær Jesus.
 
Det er noe å tenke på når vi feirer vår nattverd sammen med Jesus og hans venner, at da er Judas også med i bildet, slik han var i refektoriet i Santa Maria delle Grazie. Jeg vet ikke helt hva det betyr, annet enn at han som i hele kirkens historie har blitt regnet som den store svikeren, også hører til i fellesskapet, på sin måte. Han er en av oss.
 
For i virkeligheten svikter vi vel alle, noen ganger, kanskje ganske ofte til og med. Derfor var det ikke opplagt for disiplene hvem Jesus snakket om, da han sa at en av dem skulle forråde ham.

 
Da de begynte å krangle om hvem av dem det kunne være som var forræderen, var det kanskje fordi de alle ante at det kunne være dem, at de ikke alltid var så helhjertede som de gjerne skulle vært.
 
I Leonardo da Vincis bilde kan vi se hvordan den enkeltes måte å bevege hendene på, sier noe om personligheten, og om den enkeltes unike forhold til Jesus.
 
Og det får meg til å tenke på hvor forskjellige vi er, vi som feirer nattverd sammen i menigheten vår. Vi er en besynderlig flokk. Og nettopp det er helt fantastisk!
 
Hver og en av oss med vår personlighet,
vår historie, våre seire og vårt svik
og vårt særegne forhold til Jesus,
får knele sammen rundt alterringen
og strekke hendene frem for å ta imot
det måltidet der Jesus legger seg selv
i vår munn og i våre hender.

 
Det skal bli så fint når vi alle igjen kan samles rundt alteret og dele brødet og vinen! Vi er mange som lengter etter det nå.