Preken søndag 20. desember 2020 ved kapellan Arne Slørdahl

Til utskriftsvennlig versjon

4. søndag i adventstiden

De to virkelighetene

³⁹ Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda ⁴⁰ hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. ⁴¹ Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd ⁴² og ropte høyt: "Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. ⁴³ Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? ⁴⁴ For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. ⁴⁵ Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse."

Lukas 1, 39-45

Dette Bibelavsnittet inneholder en god miks av himmel og jord.

To gravide kvinner møttes. Det var første barnet for dem begge, og de hadde nok mye å snakke om: Undringen og gleden over livet, og på samme tid ulike graviditetsplager og frykten for det som skal komme. Scenen er høyst jordnær.

På samme tid var Den hellige Ånd til stede for å gjøre kjent at Maria bar på Guds Sønn. En bit av himmelen hadde festet seg til livmorveggen. Og uten selv å skjønne omfanget, var Maria et treffpunkt mellom Guds og menneskenes historie.

Det er mye mystikk i denne graviditeten, og det kan hende at fortellingen om den har enkelte mytiske elementer i seg. Men først av alt er dette en historie om Guds omsorg for alt menneskelig og for alt det skapte:

For det er Gud selv som unnfanges og utvikles. Gud skal fødes og oppfostres som et (hvilket som helst) menneske. Det er livet her og nå som understrekes. Dette er et solidarisk "ja!" til kropp og til verden.
Det som Gud hadde lovet gjennom profetene - som for eksempel hos Mika som snakket om herskeren som skulle komme med "fred" - dét vokste seg levedyktig i Maria. I henne ble Guds historie og hvert enkelt menneskes historie bundet sammen. Og når vi hører dette og tror på det, da vokser en ny forståelse: At mitt liv har noe med Gud å gjøre. Gud er med! Og våre liv har en mening også utover den daglig, kroppslige, synlige...

Maria fikk den sentrale rollen i det vi kirkenerder kaller "inkarnasjonen"; at Gud i Jesus ble et menneske fullt og helt. For logikken er dette vanskelig. Og samtidig dette en kjernesannhet i kristen tro. For den sier noe om Guds kjærlighet til og deltakelse i våre liv, uansett hvordan vi steller oss.

For 24 år siden kom Berit Nesheim med filmen "Søndagsengler", som også ble Oscarnominert i klassen beste fremmedspråklige film. Den er en historie om himmelvendte og livsfornektende holdninger forkledd i krasj med livsgleden hos tenåringen Maria (spilt av Marie Theisen). Maria var prestedatter og mente at faren fornektet viktige sannheter om livet og dermed også viktige sannheter om Jesus. Og kronargumentet hennes var: "Jesus feis han også!"

Tarmgassen er vel ikke et teologisk poeng, utover at den er et produkt hos alle mennesker: også hos barnet i krybben og den voksne læreren og frelseren.

Filmens Maria opplevde heldigvis ved hjelp av den mer dristige fru Tunheim at kristen tro ikke bare er himmelvendt. Troen må finnes i alt menneskelig. Det er inkarnasjonstro, at Gud ble født fullt og helt som et menneske.

Maria og Elisabeths møte i fjellbygden er en god historie om Guds omsorg for oss: Jesu fullstendige menneskelighet gir vår menneskelighet aksept, uansett hvor skrøpelig og ufullstendig vi eventuelt måtte anse den. På samme tid gir Jesu' guddommelighet våre liv et evighetsperspektiv - som oppreist og nyskapt, både her og nå, og når den endelige nyskapningen skal skje.

To virkeligheter møttes i Jesus: himmelens og jordens.