Preken søndag 15. november 2020 ved kapellan Arne Slørdahl
Til utskriftsvennlig versjon

Verdens dårligste valgkamp?

Evangelieteksten for den 24. søndagen i treenighetstiden:

 [Jesus sa:]

"Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Men det er noen av dere som ikke tror." For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: "Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far."

Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: "Vil også dere gå bort?"

Simon Peter svarte: "Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige."

Joh 6,63-69

Vi har nå i noen uker fulgt valgkamp, valg, stemmetelling, påstander om valgfusk, og diskusjoner om demokrati og medienes rolle. Det amerikanske presidentvalget har nok aldri vært mer bivånet, omtalt og kritisert - verken i USA eller i resten av verden.

Denne andakten skal dog ikke mene noe om presidentvalget og hva som kan skje videre der borte. Men det har vært fascinerende, og litt skremmende, å se hvor mye ressurser som har blitt brukt og hvor mye strategisk tenkning som ligger bak de to kandidatenes valgkamp. Her har man søkt å treffe folkets grunnfølelse av angst, misnøye og forandringsbehov. Her har kandidatene fortegnet hverandre og glorifisert seg selv. Her han man jogget inn på scener og vist til legeattester for å overbevise om egen gode tilstand.

Kandidatene har reist rundt over store områder og søkt å være så synlig som mulig. Alt er regissert, kalkulert og lagt til rette av en stor stab med strateger, medierådgivere, markedsførere, makeupartister og påkledere, taleskrivere... You name it!

Kirken er vel til sammenligning en amatør, selv om den av og til fremstilles som Jesu valgkamporganisasjon. For oppdraget er jo å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler, hjelpe mennesker til å "velge" Jesus. De kirkelige rådene bruker ord som nettverksbygging og strategi. Budskap finslipes. Bøker og pamfletter trykkes. I disse koronatider er kirken også på de fleste sendeflater. Og enkelte medarbeidere ser sitt store kall i å forsvare Herren mot angrep og kritikk.

Men hva med Jesus selv? Han førte slett ingen god valgkamp: Om han gjorde tegn og under, så innkalte han ikke pressen. I stedet påla han dem som fikk hjelp å holde dette for seg selv?!? Også disiplene fikk munnkurv. Ifølge evangelisten Markus bad Jesus disippelen Peter om ikke å dele med andre sin tro på og bekjennelse av ham som Messias. «Messiashemmeligheten» har man i ettertiden kalt denne "strategien", det at Jesus vegret seg for å bli markedsført, at han ikke ville gjøres til kjendis.
Ble publikummet hans for stort, så stakk han gjerne til fjells eller dro med båt over til den andre siden av sjøen. Når talene hans begeistret, kunne han bytte tema, kritisere og formane. Og opplevde han at noen var uglesett, så holdt han ingen klokelig avstand, men i stedet oppsøkte han dem og ble observert sammen med dem. Jesus har vel skrevet læreboken for hvordan tape en valgkamp.

I avsnittet over skriver Johannes om en krisestemning blant Jesu nærmeste. Ledelsen i valgkamporganisasjonen var samlet i hans hjemby Kapernaum. Flere hadde nå lagt ned sine verv, trukket seg unna. Og motløsheten rådde.
I stedet for å ri på en medgangsbølge etter det store matunderet der 5000 ble mettet av kun 2 fisker og fem brød, så hadde Jesus gjemt seg. Og så hadde han begynt å snakke om seg selv som livets brød, nattverden som måltidet for det evige liv.
Alle medierådgivere ville vel ha rådet ham til i stedet å fortelle om dette synlige mirakelet i ødemarken, bevisene på guddommelige krefter: Dette var jo brød og sirkus i ett.

Men Jesus var annerledes! Jesus er annerledes! Han er ingen kandidat til et valg.

Og vi er ikke hans forsvarere eller medarbeidere i en valgkamp.

Valget er allerede foretatt, og i det valgte Jesus kjærligheten fremfor makten. Han valgte å over-gi seg. Han tapte valgkampen så det sang og ble dømt nord og ned. Men med ham så vant kjærligheten.

Mange som hadde latt seg begeistre, løfte opp og fått en tro på at livet i Jesu flokk var en dans på roser, trakk seg nå unna.

Johannes gjenopplevde krisen som rådde og mismotet i disippelflokken da han på sine gamle dager skrev ned alt som hadde hendt. Men han mintes også den gryende innsikten de fikk da maktspråk, strategisk tenkning og drømmen om jordisk seier ble lagt bort; bekjennelsen om Jesus som Guds Hellige, og om hans evige livs ord.