Preken - 4. søndag i fastetiden,
14. mars 2021 - ved kapellan Arne Slørdahl

Til utskriftsvennlig versjon

Forsoning

Alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

2. Kor. 5,18-21

Forsoning er vanskelig!
Det vet alle som har vært i klinsj med noen, men igjen ønsker å bli venner. Å forsone seg med noen er ikke noe lettvint.
Og det vet alle som i kirkens historie har strevd med å forstå Paulus sine ord om at Gud ved Kristus har forsont oss med seg selv - ved sin "Sønns død" (Rom 5,10). Måtte virkelig Gud se sin egen Sønn dø for å forlike oss med seg selv?
 
I Det nye testamentet er det kun apostelen Paulus som benytter ordet forsoning om Jesu offer og forsont om det nye forholdet mellom Gud og mennesket. Kirken har i historiens løp kommet med ulike forklaringer - forsoningslærer - for å få taket på dette:

 
Anselm av Cantebury (1033 - 1109), en av middelalderens store teologer, fant svaret i Guds ære: Syndefallet og menneskenes opprør mot Guds var så dypt krenket at det krevdes en fullkommen godtgjørelse. Men menneskene var ikke i stand selv til å betale denne godtgjørelsen. Derfor måtte Gud bli et menneske, og gjennom Sønnens død betale oppreisningen for menneskenes synder. Guds ære og hellighet gjorde altså Jesu' død på korset absolutt nødvendig. Anselms tolkningsforsøk er for ettertiden blitt kalt den objektive forsoningslæren.

 
En annen samtidig stor tenker, Pierre Abélard (1079 - 1142), utformet så som et svar til Anselm den såkalte subjektive forsoningslæren: Han fant svaret i Guds kjærlighet. Det var nemlig ikke Gud som trengte et offer. Det var mennesket som behøvde å forsones. Det var nødvendig at Jesus gikk gjennom hele lidelseshistorien for å demonstrere hvor sterk og grenseløs Guds kjærlighet er til oss.

 
Og senere har mange teologer formulert tolkninger på hvordan denne forsoningen er å forstå: Er den kanskje resultatet av en kamp og seier over Guds fiender, synden og dødskreftene slik den klassiske forsoningslæren sier det? Eller er forsoningen en Guds handling i dypest solidaritet med oss slik frigjøringsteologier betoner det?

Vårt norske ord forsoning er i språklig berøring med subjektet soning som vi igjen bruker om en straff eller et offer som skal gjøre godt igjen, betale tilbake ... Men den språklige likheten finnes ikke i Bibelen. Ordet apostelen Paulus benyttet betyr heller "å bli venner (igjen)" og "å forlike seg ". Forsoning handler ikke om straffen, men om å skape en endring i forhold, enten det er mellom mennesker, eller mellom mennesker og Gud.

Paulus kom ikke med en detaljert forsoningslære slik en rekke skarpskodde teologer senere har bidratt med. Han brukte forsoning og å forsone ganske så bredt om ulike sider ved vårt nåværende Gudsforhold og om det forholdet vi skal ha med hverandre. Gud er subjektet! Gud har tatt initiativet og gjør alt ferdig for oss. Den grunnleggende forsonende handlingen var Jesu offer på korset. Og den som drar nytte av dette er menneskene.

Våre "hvorfor?" og "hvordan?" får hos Paulus intet entydig svar med to streker under, ingen teologisk forklaring som blir stående gjennom alle tider. Og kanskje er nettopp det meningen? For de ulike forsoningslærene har i historiens løp endret seg etter filosofiske strømninger, rådende politiske forhold, ny innsikt, hva som skremmer oss ... Nye tolkninger har truffet i ulike sammenhenger og utfordringer:

 
Erkebiskopen Anselm tenkte forsoningen i en juridisk-orientert verden: Og i en slik vil vel Kristi offer oppleves maksimalt forløsende for et syndetynget folk?
Abélard reagerte på det skremmende gudsbildet en gjenoppretting av ære kunne skape. Han betonet derfor den kjærlige Gud som mennesket kunne gjenoppdage og bli venn med nettopp ved å innse Jesu enorme offer.
Andre har i sin nød, eller i kampen mot undertrykkere, klamret seg til det solidariske Guds-offeret.

Forsoning handler om at vi skal bli forlikt med Gud og med medmennesker: Forsoning er å finne og å gi nærhet, tilhørighet og trøst. Og ved opplevelsen av å være forsont frigjøres nestekjærlighet og livsglede.

 
Påskens store fortelling inneholder kraftfulle og brede nok bilder til stadig å anspore mennesker til å forsones - med Gud og med medmennesker - uavhengig av hvilke ytre filosofiske strømninger som regjerer, hva som truer og all verdens varierende livssituasjoner.
 
"Alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste."