|
Preken - 4. søndag i fastetiden, 14. mars 2021
Ved kapellan Arne Slørdahl
Forsoning
Alt er av Gud, han som ved
Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det
var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke
tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om
forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud
selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere
forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for
oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.
2. Kor. 5,18-21
Forsoning er vanskelig!
Det vet alle som har vært i klinsj med
noen, men igjen ønsker å bli venner. Å forsone seg med noen er ikke noe
lettvint.
Og det vet alle som i kirkens historie har strevd med å
forstå Paulus sine ord om at Gud ved Kristus har forsont oss med
seg selv - ved sin "Sønns død" (Rom 5,10). Måtte virkelig Gud se sin egen
Sønn dø for å forlike oss med seg selv?
I Det nye
testamentet er det kun apostelen Paulus som benytter ordet forsoning om
Jesu offer og forsont om det nye forholdet mellom Gud og mennesket. Kirken
har i historiens løp kommet med ulike forklaringer - forsoningslærer - for
å få taket på dette:
Anselm av Cantebury (1033 - 1109), en av middelalderens
store teologer, fant svaret i Guds ære: Syndefallet og menneskenes opprør
mot Guds var så dypt krenket at det krevdes en fullkommen godtgjørelse.
Men menneskene var ikke i stand selv til å betale denne godtgjørelsen.
Derfor måtte Gud bli et menneske, og gjennom Sønnens død betale
oppreisningen for menneskenes synder. Guds ære og hellighet gjorde altså
Jesu' død på korset absolutt nødvendig. Anselms tolkningsforsøk er for
ettertiden blitt kalt den objektive forsoningslæren.
En annen samtidig stor tenker, Pierre Abélard (1079 - 1142),
utformet så som et svar til Anselm den såkalte subjektive forsoningslæren:
Han fant svaret i Guds kjærlighet. Det var nemlig ikke Gud som trengte et
offer. Det var mennesket som behøvde å forsones. Det var nødvendig at
Jesus gikk gjennom hele lidelseshistorien for å demonstrere hvor sterk og
grenseløs Guds kjærlighet er til oss.
Og senere har mange teologer formulert tolkninger på hvordan
denne forsoningen er å forstå: Er den kanskje resultatet av en
kamp og seier over Guds fiender, synden og dødskreftene slik den klassiske
forsoningslæren sier det? Eller er forsoningen en Guds handling i
dypest solidaritet med oss slik frigjøringsteologier betoner det?
Vårt norske ord forsoning er i språklig berøring med subjektet
soning som vi igjen bruker om en straff eller et offer som skal
gjøre godt igjen, betale tilbake ... Men den språklige likheten finnes
ikke i Bibelen. Ordet apostelen Paulus benyttet betyr heller "å bli venner
(igjen)" og "å forlike seg ". Forsoning handler ikke om straffen,
men om å skape en endring i forhold, enten det er mellom mennesker, eller
mellom mennesker og Gud.
Paulus kom ikke med en detaljert
forsoningslære slik en rekke skarpskodde teologer senere har bidratt med.
Han brukte forsoning og å forsone ganske så bredt om
ulike sider ved vårt nåværende Gudsforhold og om det forholdet vi skal ha
med hverandre. Gud er subjektet! Gud har tatt initiativet og gjør alt
ferdig for oss. Den grunnleggende forsonende handlingen var Jesu offer på
korset. Og den som drar nytte av dette er menneskene.
Våre
"hvorfor?" og "hvordan?" får hos Paulus intet entydig svar med to streker
under, ingen teologisk forklaring som blir stående gjennom alle tider. Og
kanskje er nettopp det meningen? For de ulike forsoningslærene har i
historiens løp endret seg etter filosofiske strømninger, rådende politiske
forhold, ny innsikt, hva som skremmer oss ... Nye tolkninger har truffet i
ulike sammenhenger og utfordringer:
Erkebiskopen Anselm tenkte forsoningen i en
juridisk-orientert verden: Og i en slik vil vel Kristi offer oppleves
maksimalt forløsende for et syndetynget folk?
Abélard reagerte på det
skremmende gudsbildet en gjenoppretting av ære kunne skape. Han betonet
derfor den kjærlige Gud som mennesket kunne gjenoppdage og bli venn med
nettopp ved å innse Jesu enorme offer.
Andre har i sin nød, eller i
kampen mot undertrykkere, klamret seg til det solidariske Guds-offeret.
Forsoning handler om at vi skal bli forlikt med Gud og med
medmennesker: Forsoning er å finne og å gi nærhet, tilhørighet og trøst.
Og ved opplevelsen av å være forsont frigjøres nestekjærlighet og
livsglede.
Påskens store fortelling inneholder kraftfulle og brede nok
bilder til stadig å anspore mennesker til å forsones - med Gud og med
medmennesker - uavhengig av hvilke ytre filosofiske strømninger som
regjerer, hva som truer og all verdens varierende livssituasjoner.
"Alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss
forsoningens tjeneste."
|