|
Andakt 24. desember 2020 ved kapellan Arne Slørdahl
Til utskriftsvennlig versjon
Julaften
Julelengselen
Jeg har en julelengsel.
Den dukker frem hvert år; på tross av alt julemas; og på tross av alt som
ikke er idyll.
Ja, kanskje er det nettopp på grunn av små og store riper i
glansbildet at denne julelengselen er der. For det var jo akkurat der - i
problemene - det begynte. Det var der Maria og Josef engang red inn.
Jeg tror og håper at juleevangeliet treffer mennesker enten
hverdagen deres preges av pandemien, ensomhet, fortvilelse og sorg, eller
av en gledelig familieforøkelse, varme og trygghet. Vi skal slett ikke
bagatellisere savn og vonde følelser mange bærer på i høytiden, men denne
fortellingen kan gi mening både til dem som irriterer seg over små tap på
børsen og til dem som får plass til alle sine eiendeler sine i en
plastpose. For i julefortellingen kommer Gud til alle mennesker. Gud møter
vår verden uansett hvordan den måtte se ut.
Men hvordan går det an? Det er vel basic markedsføring at om
du skal selge et budskap, må du henvende deg til en spesifikk målgruppe.
Skal juleevangeliet fremmes, må fortelling og virkemidlene spisses inn mot
et utvalg med et minimum av felles trekk eller behov.
Da er det underlig at gjeterne på Betlehemsmarken er våre
allierte brødre. Og kanskje enda mer: de vise menn fra Østen? Hva har vi
felles? Hva drar såpass ulike mennesker mot stallen og krybben?
Svaret finner vi om vi tar en titt oppi krybben: For skulle
Gud kunne komme til alle mennesker, så måtte Gud begynne slik alle
mennesker begynner: ved en trang fødsel, ved å bli et hjelpeløst spedbarn
overlatt andres omsorg. Der er vi alle like, nakne og forsvarsløse.
Akkurat der finner vi vår felles erfaring. Det er etter fødselen at så mye
blir forskjellig.
Guds vei til verden kommer derfor nedenfra. Det er slik Jesus
måtte komme om han skulle komme til alle.
Hadde Jesusbarnet bodd på et slott, slik det kan sømme seg en
Guds Sønn (og der de vise menn trodde han skulle være), så hadde han
antakelig vært fjern for mannen i gata.
Hadde Jesus levd de første månedene i en trygg
familiesituasjon, så hadde det ikke vært så lett for dem som opplever
splittelser og utrygghet å tenke at han forstår også deres situasjon.
Fordi Jesus ble født i en lånt stall, vet også de som vokser
opp i slummens papp og bølgeblikk at han er deres Frelser.
Og fordi de første innbudte var helt uforberedte gjetere, i
skitne arbeidsklær og uten religiøs status, så kan alle som er litt usikre
på kirken - de som lurer på om troen er ”god” nok - vite at Jesus kommer
også for dem.
”Det skjedde i de dager..” Disse kjente ordene innleder en
fortelling om hvordan både fattige gjetere som all verdens vise menn blir
en del av den store fortellingen om Gud som har sin bolig hos oss. Og alle
disse ulike menneskene fikk sin selvfølgelige plass ved krybben: Da kan
også vi inkluderes der! Engler og stjerner viste veien, og ingen grenser
skilte ut verdige og uverdige den første julenatten.
Slik er juleevangeliet et allemannseie. I det kan alle vi
møtes i gleden over at det nyfødte barnet er Gud som har kommet til oss.
Gud er ikke langt borte. Gud sitter ikke fjernt i sin himmel. Gud er
kommet midt blant glade ribbespisere, midt i julens glansbilde. Og Gud har
kommet til frosne, små og utrygge, og spesielt til dem som mer enn andre
trenger medmenneskers vennlighet, kjærlighet og fellesskap.
Jeg har en julelengsel. Den er gjerne pyntet med paradisgrønt
granbar, glasskuler og engler, med dufter, lys, varme og gode smaker. Men
egentligst er dette lengselen etter fred på jorden, og kjærlighet og
samhørighet med alle mennesker som har Guds velbehag. For Gud er midt
iblant oss.
|
