Preken - Søndag før pinse
16. mai 2021 - ved sokneprest Margunn Sandal

Til utskriftsvennlig versjon

Per Vigeland, Det himmelske Jerusalem, Johannesvinduet i Frogner kirke. Foto: Rut Ugland

Håp mens vi venter
⁶ Den dagen skal det ikke være lys, bare kulde og frost. ⁷ Det skal være én lang dag – Herren kjenner den – ikke dag og natt, ved kveldstid skal det være lyst. ⁸ Den dagen skal det renne levende vann ut fra Jerusalem, halvparten til havet i øst og halvparten til havet i vest. Slik skal det være både sommer og vinter.
    ⁹ Da skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn ett.

Sak 14, 6-9

De siste dagene har konflikten mellom palestinere og israelere eskalert. Hamas har sendt raketter mot Jerusalem, og israelske myndigheter har svart med å bombardere Gazastripen. Opptrappingen av konflikten kommer etter opptøyer og uroligheter ved Al-Aqsa moskeen i det okkuperte Øst-Jerusalem, palestinernes største helligdom, og et av de helligste stedene i Islam. Det er i samme kompleks som Klippemoskeen. Her var mange samlet for å be fredagsbønn under Ramadan, og det ble sammenstøt da israelske sikkerhetsstyrker kom til.

 
Konfliktene i Jerusalem ser ikke ut til å ta slutt. Byen er et religiøst senter for jødedommen, kristendommen og islam. Her er det minnesmerker fra gammel israelsk tid, synagoger og moskeer, kirker og steder fra Jesu liv. Jerusalem har vært stedet for maktkamp og erobringer i tusenvis av år. I generasjon etter generasjon har folk lengtet etter å ha dette stedet som ‘sitt’ eksklusive sted, som stedet for sin Gud og sitt folk. Mennesker fra ulike land, kulturer og religioner har et forhold til Jerusalem. En hel verden følger med på det som skjer der og håper at det en dag skal bli fred. Finnes det håp?
 

Det kan se mørkt ut, men dagens tekst kan gi det håpet vi trenger. Den taler til alle som venter og lengter. Det er ikke tilfeldig at teksten fra Sakarja blir hentet frem i dag. Vi er inne i tiden mellom Kristi himmelfartsdag og pinsedag. «Søndag før pinse», heter denne dagen i kirkeåret. Det er altså en søndag som ikke har noe eget navn ut over dette at den er søndagen før pinsehøytiden, søndagen før noe stort skal skje. - En søndag som peker fremover, med en tekst som viser hvordan mennesker før oss har levd i forventning og ikke gitt opp, selv etter nederlag og motstand.
 

Sakarja er en av de sene profetene i Det gamle testamentet. Han var aktiv ca. 500 år før Kristus. Dagens tekst kan være redigert inn noe senere. Sakarjas forkynnelse retter seg til et folk som er kommet tilbake til Jerusalem etter å ha vært i eksil. Nå kan tempelet i Jerusalem som babylonerne hadde ødelagt, gjenoppbygges.

 
Sakarjas budskap, passer godt til en «søndag før …», for det han vil ha sagt, er at når tempelet er gjenoppbygd, da er Jahves komme nært forestående. Da, om ikke lenge, skal Guds rike opprettes! Stedet der Gud talte til dem, der syndene ble tilgitt, der Gud var nærværende, snart skal de ha tilgang til det igjen. Det nye Jerusalem reises, tempelbyggingen er i gang, snart er det ferdig! Vi kan se for oss hvordan det tenkes, planlegges, måles opp og arbeides for å komme i havn med gjenoppbyggingsprosjektet.
 

Forventning og håp gir mennesker kraft til å reparere det som er blitt ødelagt, til enda en gang å reise opp det som er falt i grus, til å prøve på nytt. Det skjedde i Jerusalem for over 2000 år siden, det skjer over hele verden, at mennesker, til tross for nederlag og skuffelser, ikke gir opp, for de har håp! Håpet er ikke optimisme. Det lodder mye dypere. Det strekker seg ut over det som sannsynligvis lar seg gjøre, og frem mot det som er umulig. Det setter ikke sin lit til det mennesker kan prestere, det er ikke forankret i våre planer og strategier eller egeninnsats. Det henter sin styrke fra troen på at Guds ånd kan skape noe nytt.
 

Ikke ved makt og ikke ved kraft,
men ved min Ånd,
sier HERREN over hærskarene (Sak. 4, 6)
 

Sakarja hadde mange drømmer om det som skulle komme. Fortsatt er det mange som drømmer om et nytt Jerusalem der rettferdighet gir nye gode naboskap, der religionene kan leve i fred med hverandre i visshet om at det bare finnes én menneskehet og én Gud. Det virker urealistisk, men det er ikke håpløst. Sturla Stålsett skriver i et innlegg om situasjonen i Jerusalem nå, om vårt felles håp om en snarlig, fredelig og rettferdig løsning på konflikten:

 
«At ønsket nå virker så umulig å få oppfylt, gjør det bare sterkere som håp – altså noe som med nødvendighet strekker seg utover en kalkulert optimistisk forventning. Og som, tross det umulige, er noe vi aldri kan klare oss uten»