|
Preken - Søndag før pinse, 16. mai 2021
Ved sokneprest Margunn Sandal
Håp mens vi venter
6 Den dagen skal det ikke være lys, bare kulde
og frost. 7 Det
skal være én lang dag – Herren kjenner den – ikke dag og natt, ved
kveldstid skal det være lyst. 8 Den
dagen skal det renne levende vann ut fra Jerusalem, halvparten til havet i
øst og halvparten til havet i vest. Slik skal det være både sommer og
vinter.
9 Da
skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og
hans navn ett.
Sak 14, 6-9
De siste dagene har konflikten mellom palestinere og israelere
eskalert. Hamas har sendt raketter mot Jerusalem, og israelske myndigheter
har svart med å bombardere Gazastripen. Opptrappingen av konflikten kommer
etter opptøyer og uroligheter ved Al-Aqsa moskeen i det okkuperte
Øst-Jerusalem, palestinernes største helligdom, og et av de helligste
stedene i Islam. Det er i samme kompleks som Klippemoskeen. Her var mange
samlet for å be fredagsbønn under Ramadan, og det ble sammenstøt da
israelske sikkerhetsstyrker kom til.
Konfliktene i Jerusalem ser ikke ut til å ta slutt. Byen er
et religiøst senter for jødedommen, kristendommen og islam. Her er det
minnesmerker fra gammel israelsk tid, synagoger og moskeer, kirker og
steder fra Jesu liv. Jerusalem har vært stedet for maktkamp og erobringer
i tusenvis av år. I generasjon etter generasjon har folk lengtet etter å
ha dette stedet som ‘sitt’ eksklusive sted, som stedet for sin Gud og sitt
folk. Mennesker fra ulike land, kulturer og religioner har et forhold til
Jerusalem. En hel verden følger med på det som skjer der og håper at det
en dag skal bli fred. Finnes det håp?
Det kan se mørkt ut, men dagens tekst kan gi det håpet vi trenger. Den
taler til alle som venter og lengter. Det er ikke tilfeldig at teksten fra
Sakarja blir hentet frem i dag. Vi er inne i tiden mellom Kristi
himmelfartsdag og pinsedag. «Søndag før pinse», heter denne dagen i
kirkeåret. Det er altså en søndag som ikke har noe eget navn ut over dette
at den er søndagen før pinsehøytiden, søndagen før noe stort skal skje. -
En søndag som peker fremover, med en tekst som viser hvordan mennesker før
oss har levd i forventning og ikke gitt opp, selv etter nederlag og
motstand.
Sakarja er en av de sene profetene i Det gamle testamentet. Han var
aktiv ca. 500 år før Kristus. Dagens tekst kan være redigert inn noe
senere. Sakarjas forkynnelse retter seg til et folk som er kommet tilbake
til Jerusalem etter å ha vært i eksil. Nå kan tempelet i Jerusalem som
babylonerne hadde ødelagt, gjenoppbygges.
Sakarjas budskap, passer godt til en «søndag før …», for det
han vil ha sagt, er at når tempelet er gjenoppbygd, da er Jahves komme
nært forestående. Da, om ikke lenge, skal Guds rike opprettes! Stedet der
Gud talte til dem, der syndene ble tilgitt, der Gud var nærværende, snart
skal de ha tilgang til det igjen. Det nye Jerusalem reises,
tempelbyggingen er i gang, snart er det ferdig! Vi kan se for oss hvordan
det tenkes, planlegges, måles opp og arbeides for å komme i havn med
gjenoppbyggingsprosjektet.
Forventning og håp gir mennesker kraft til å reparere det som er blitt
ødelagt, til enda en gang å reise opp det som er falt i grus, til å prøve
på nytt. Det skjedde i Jerusalem for over 2000 år siden, det skjer over
hele verden, at mennesker, til tross for nederlag og skuffelser, ikke gir
opp, for de har håp! Håpet er ikke optimisme. Det lodder mye dypere. Det
strekker seg ut over det som sannsynligvis lar seg gjøre, og frem mot det
som er umulig. Det setter ikke sin lit til det mennesker kan prestere, det
er ikke forankret i våre planer og strategier eller egeninnsats. Det
henter sin styrke fra troen på at Guds ånd kan skape noe nytt.
Ikke ved makt og ikke ved kraft,
men ved min Ånd,
sier HERREN
over hærskarene (Sak. 4, 6)
Sakarja hadde mange drømmer om det som skulle komme. Fortsatt er det
mange som drømmer om et nytt Jerusalem der rettferdighet gir nye gode
naboskap, der religionene kan leve i fred med hverandre i visshet om at
det bare finnes én menneskehet og én Gud. Det virker urealistisk, men det
er ikke håpløst. Sturla Stålsett skriver i et innlegg om situasjonen i
Jerusalem nå, om vårt felles håp om en snarlig, fredelig og rettferdig
løsning på konflikten:
«At ønsket nå virker så umulig å få oppfylt, gjør det bare
sterkere som håp – altså noe som med nødvendighet strekker seg utover en
kalkulert optimistisk forventning. Og som, tross det umulige, er noe vi
aldri kan klare oss uten»
|