Preken - Kristi himmelfartsdag
13. mai 2021 - ved sokneprest Rut Ugland

Til utskriftsvennlig versjon

Prekenteksten for Kristi himmelfartsdag står i Lukasevangeliet 24, 46-53:

⁴⁶ Og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, ⁴⁷  og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. ⁴⁸ Dere er vitner om dette. ⁴⁹ Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»
    ⁵⁰ Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. ⁵¹ Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. ⁵² De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. ⁵³ Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud.

Det er en viktig dag i kirkeåret vi feirer denne torsdagen. Den kommer riktignok litt klemt innimellom alle søndager og helligdager og høytider som vi feirer i mai. Men, ikke desto mindre så er Kristi himmelfart altså en viktig dag – fordi det er den dagen hvor himmel og jord møtes!
 
Jesu synlige nærvær byttes ut med det usynlige. Han som har levd og vandret på jorden tas opp til himmelen – eller bort til – eller hvor det nå er at himmelen befinner seg…
 
”Slik står det skrevet….” Sånn innleder Jesus sine avskjedsord til disiplene. Han henviser til Det gamle testamentet og skriftene som finnes der! Han er opptatt av å få frem at det som har skjedd med ham ikke har skjedd ut fra eget initiativ, men at det ligger en guddommelig vilje og mening bak det hele.
 
Han er Kristus. Messias. Sendt av Gud.
Han lider og dør – for å bringe tilgivelse til alle folkeslag.
Han blir borte for øynene deres – men vil likevel fortsette å være nær dem..
For nå begynner den nye tiden – der de skal få kraft til å vitne om alt det de har opplevd med Jesus. De skal fortsette det som Jesus har begynt på..!
 
Det siste Jesu gjør før han blir tatt bort er å løfte hendene og velsigne disiplene.
 
Det siste disiplene så var altså Jesu hender – som flere av tekstene i nytestamentet beskriver at var merket med sår etter korsfestelsen.
 
En skulle kanskje tro at en slik avskjed ville være fylt med forskrekkelse og sorg, men sånn var det ikke.
Disiplenes hjerter var fylt av lovprisning og glede!!
For de visste at de var velsignet. De visste at det fantes en fortsettelse.

Jesu velsignelse er ikke en avsluttende handling. Slik det står i teksten så fortsatte velsignelsen mens han ble tatt bort fra dem…
 
Det er et flott bilde å se for seg: Jesu fortsatte velsignelse. En evig handling, noe som fremdeles pågår!
 
Jesu sårmerkede hender er fortsatt utstrakt og løftet til en evig velsignelse over vår sårbare jord.
 
La oss tenke på Kristi himmelfartsdag som velsignelsens dag – den evige velsignelsen – det evige nærværet.