Preken - Palmesøndag
28. mars 2021 - ved kapellan Arne Slørdahl

Til utskriftsvennlig versjon

Kvinnen

Til palmesøndagen forventer vi vel å høre fortellingen om toget inn i Jerusalem, om forhåpningene, palmegreinene og jubelropet? Men dette årets stille uke innledes med en annerledes historie med salving, irritasjon og forvirring, og med en navnløs person i hovedrollen:

⁶ Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, ⁷ kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords.⁸ Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. ⁹ «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» ¹⁰ Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. ¹¹ De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. ¹² Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. ¹³ Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Evangeliet etter Matteus, kapittel 26, vers 6 - 13.

Jesus fremhevet ingen andre på den måten han gjorde med kvinnen med nardussalven: "Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne." Hvorfor?
 
Det er lett å forstå at det brakte irritasjon når en ikke navngitt kvinne kom inn i rommet midt i en guttefest, og helte ut den dyreste parfymen som finnes i håret på en av gjestene.
Salvekrukken var dyr nok i seg selv. Den var laget av alabast; en skjør og finkornet, gul mineralstein. En slik alabastkrukke ble funnet i farao Tut-ank-hamons overdådige grav. Dette var luksus.
Men innholdet var nok enda mer kostbart: Nardussalve står det i de andre evangeliene. I så fall var den laget av oljen som utvinnes fra roten på nardusplanten som lever i det indiske høyfjellet - opp mot Himalaya.
Så det gikk virkelig an å kritisere pengebruken bak salvingen av Jesus. Særlig når det settes opp mot verdens fattige.
Men han selv ville ikke være med på det: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg."
Og så fortsatt han: Overalt i verden skal det hun gjorde fortelles om henne.
Hva var det hun gjorde som var så spesielt?
 
Det første var at hun salvet ham til gravferden, slik Jesus selv forklarte det. Det var vanlig praksis at de døde ble balsamert med salver og oljer før gravleggingen. Kvinnen selv tenkte nok ikke i de baner, men denne handlingen pekte frem mot Jesu død til frelse.

Men salvingen var også et startskudd: Dette er den eneste fortellingen vi har der Jesus blir salvet på ordentlig. Riktignok finnes det en lignende hendelse da en kvinne "som levde et syndefullt liv" (Luk 7, 36-38) salvet føttene hans og tørket dem med sitt hår. Men her ble hodet salvet, noe som var en viktig og kjent del av kroningsritualet i Israel. Assosiasjonen til kongesalvingen måtte vel ha vært til stede i Simons hus. Men så var det ingen tradisjonell konge Jesus ble, selv om palmeviftingen tidligere på dagen viste folkets forhåpninger. Salvingen av Jesus var til Messias (Kristus på gresk/latin). Messias betyr nettopp "den som er salvet".
Visst var mange av forventningene til Messias basert på historien og mytene om den store kong David. Men Messias-tittelen var bredere: Messias var Guds salvede i et fullkomment rike. Messias skulle inneha andre og langt sterkere krefter enn en klassisk monark som slåss om retten over fjellknauser og åkerlapper, som stadig inngikk allianser med andre, og som var avhengig av å inngi frykt eller gunst i befolkningen. Og rammen rundt seremonien sier vel sitt: Jesus ble innviet til Messias hjemme hos en spedalsk og med en navnløs kvinne som seremonimester.

Det tredje som gjorde kvinnen verdt å minnes var vitnesbyrd hennes. Hun ville gjøre en god gjerning mot Jesus, som en takk for kjærligheten og nåden. I Lukas' versjon av salvingen sier Jesus: "Din tro har frest deg!" For henne var ikke Jesus en som kun kom med løftet om håp, men en som oppfylte det. Møtet med ham gav henne håp, tro og kjærlighet. Hun hadde opplevde det Paulus skriver om i leseteksten; å være frikjøpt i Kristus Jesus (Rom 3,24).
Fylt av takknemlighet og glede gjorde hun en god gjerning, gav tilbake: Hun salvet Jesus! Og uten at hun visste det, kronet hun Messias og pekte frem mot frelsen i påsken.
Dette var mer verdt enn salvens pengeverdi.
Dette skal forkynnes over hele verden.