Frogner menighet, Oslo |
Åpningssiden med hovedmeny
Ansatte Barn, ungdom Gudstjeneste Kalender (hva skjer?) Menighetsrådet |
|
Preken - 2. søndag i fastetiden, 28. februar 2021.
Mennesket! Kjærligheten! Nåden! 36 En
av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i
fariseerens hus og tok plass ved bordet.
37 Nå var det en kvinne der i byen
som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i
fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve.
38 Hun
stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte
føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene
hans og smurte dem med salven.
39 Da fariseeren som hadde innbudt
ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville
han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et
syndefullt liv.» I Kapernaum hadde han helbredet tjeneren til en offiser. I byen Nain
hadde han vekket opp en gutt fra døden. Jesus var en retoriker. Han utfordret og brukte avslørende lignelser og
overraskende bilder for å treffe lytterne. Men først og fremst var det
budskapet og holdningene hans som førte til de skarpe konfrontasjonene.
Jesus fikk mye oppmerksomhet - på godt og ondt. Det var vel for å komme ordentlig innpå dette fenomenet at Simon
inviterte ham hjem til seg? Men måltidet var mildt sagt kontroversielt:
For fariseere skulle ikke ha kontakt med rebeller, slike som Jesus; ei
heller med syndere for den saks skyld; de skulle heller ikke omgås syke,
urene eller andre mennesker med liten ære. Tittelen fariseer betyr atskilt. Fariseerne
var en from og lærd gren av jødedommen som holdt avstand til mye. De var
særlig fokusert på og levde etter muntlige overleveringer - særlig den
såkalte muntlige Moseloven, Torashebeal peh, rabbinske
tolkninger og utdypninger av Mosebøkenes moralske, juridiske og rituelle
bestemmelser. Her handlet det mye om rent og urent, og
fariseerne tok dette på alvor. Det var for eksempel uaktuelt for dem å
hjelpe spedalske eller forholde seg til kvinner. Jesus derimot var "motstander av" den muntlige loven og alle detaljerte
forskrifter. Han mente fariseerne i stedet burde legge vekt på
kjærligheten til Gud og medmennesket. Det var utfordrende å ha Jesus på besøk, og kanskje derfor glemte Simon
det som var en god verts plikt; å sørge for at gjestenes føtter ble vasket
i det de ankom. Og Jesus fikk heller ikke noe velkomstkyss eller olje på
hodet, slik det var vanlig overfor gjester man ville vise respekt. Så lå Jesus der til bords med svette og støvete føtter. Da kom kvinnen
inn, hun med et syndefullt liv som bagasje. Hun stelte føttene hans, om
dog på en noe utfordrende og intim måte. Hun kysset. Simon tenkte at dersom Jesus var det han ble sagt å være - en profet,
en mirakelmann - så ville han ha visst at dette ikke var en bra kvinne. Og
han la selvfølgelig merke til den uanstendige måten hun behandlet føttene.
Men Jesu svar til ham viste ulikheten i fokus: For mens Simon bare så
brudd på renhetsforskrifter, feil, synd og skam, så Jesus kvinnen, hennes
behov og hennes gode intensjoner. Vi må vel anta at Jesus kjente seg utfordret av den intime berøringen.
I de fleste tilfeller ville det nok være klokt å avvise den, særlig i et
slikt selskap. Men med en stilltiende godkjennelse forkynte Jesus at noe
er viktigere: Det er mennesket. Det er kjærligheten. Og
det er nåden. Han ville ikke avvise henne slik de fleste gjorde.
Og så fortalte han lignelsen om de to som fikk ettergitt gjelden: ”Den
som får mange synder tilgitt, viser stor kjærlighet.” Det er lett å fokusere på det som går galt, sette på merkelapper som sunt eller usunt, skille rett og galt, på en slik måte at vi glemmer at noe alltid er viktigere: Mennesket og menneskeverdet; Kjærligheten (Guds kjærlighet og nestekjærligheten); Nåden, at hos Gud kan vi komme om og om igjen, uansett hva. |
|