Preken - 5. søndag i påsketiden
2. mai 2021 - ved kapellan Arne Slørdahl

Til utskriftsvennlig versjon

Surdeigens evangelium

Evangeliet etter Lukas kap. 13, vers 18-21:
¹⁸ Så sa Jesus: "Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? ¹⁹ Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i grenene på det."
²⁰ Igjen sa han: "Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? ²¹ Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret."
 
Jesus snakket ofte om Guds rike. Og temaet engasjerte i samtiden: Det traff de religiøse forventningene om noe nytt som skulle komme. Men på samme tid krasjet Jesu' forklaringer med tanken om et eksklusivt Gudsfolk og en gjennomregulert religion. For Guds rike er ingen geografisk størrelse. Det er verken målbart i teknisk forstand, eller kontrollerbart av mennesker.
 
Når Jesus beskrev Guds rike, var han gjerne tydelig på hva det ikke var, mens han brukte metaforer og antydninger når han skulle definere det: For Guds rike er nemlig Guds. Det styres med guddommelig logikk og kjærlighet. Her kan intet menneske (prest, profet eller pastor) få sette grensene og ha kontrollen.
 
"Hva skal jeg sammenligne Guds rike med?" spurte Jesus retorisk og hentet frem to bilder: Et sennepsfrø og en surdeig.
 
I jødisk tradisjon ble det store sedertreet gjerne trukket frem når Guds folk skulle illustreres. Så det måtte nok fortone seg noe vittig da Jesus kom dragende med senneps-"treet" - en ordinær, viltvoksende busk som ofte ble sett på som ugress.

 
Guds rike vokser slik frøet blir til planten. Dette skjer på "uforklarlig" vis og automatisk. Mennesker kan nok både legge til rette for og ødelegge for faunaen. Men vi kan aldri forestå eller kontrollere livskraften og progresjonen.

  
I denne liknelsen gjør Jesus et særlig poeng i å skildre Guds rikes vekst gjennom noe lite og hverdagslig. Vi aner at Guds "kongedømme" trer frem uten prakt og ære. Det som ser lite ut, kan bli til noe stort. Her er det ikke mine eller dine mål som skal fortelle hva som er godt (nok) og viktigst. Standardene settes av Gud.
 
Guds rike er også som en surdeig? Surdeigsbaking er en kunst som har vokst i koronatiden. Det fins flere hjemmesider og debattfora om temaet. En surdeigs-app er også laget. Og skal du være fraværende i noen uker, så kan starteren" sjekkes inn på "surdeigshotell" som tar vare på "kulturen" (livet).

 
Surdeig er en ganske møysommelig prosess i forhold til å bake med gjær. Men resultatet blir som regel mye bedre. Den opprinnelige surdeigen (starteren) blandes med mel og veske, og dette må stå et halvt døgn eller mer før deigen er gjennomsyret og kan bakes ut til brødemner og settes til heving. En forholdsvis liten ur-surdeig gjennomsyrer hele den nye deigen. Og veksten vises i liknelsen: "Tre mål mel" ble blandet inn for å gjennomsyres, noe som blir brød til omtrent 160 mennesker! Men syrningen ser vi ikke, den bare skjer og merkes.
 
Er det slik Guds rike vokser - ved nærkontakt og åpenhet, ved å blandes, ved å inkludere og utfordres? En surdeig må stadig dele av seg selv og tilføres nytt mel for å kunne leve og vokse. Hvis den skjermes, dør den.

 
Guds rike må av så mange grunner være vendt utover for å leve og for gjennomsyre med Guds nåde. Og det kan ta sin tid.
 

Guds rike er på mange måter ubegripelig og på samme tid uendelig favnende.
 

Gudskjelov for det!