Frogner menighet, Oslo

Preken Maria budskapsdag - søndag 22. mars 2020 ved sokneprest Margunn Sandal Utskriftsvennlig versjon   Luk 1, 26-38 26 Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, 27 til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. 28 Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» 29 Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. 30 Men engelen sa til henne:           «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.               31 Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,           og du skal gi ham navnet Jesus.               32 Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,           og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.               33 Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;           det skal ikke være ende på hans kongedømme.» 34 Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» 35 Engelen svarte:           «Den hellige ånd skal komme over deg,           og Den høyestes kraft skal overskygge deg.           Derfor skal barnet som blir født,           være hellig og kalles Guds Sønn. 36 Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. 37 For ingen ting er umulig for Gud.» 38 Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.   Det er påfallende i disse korona-tider hvordan vi vi snakker om fremtiden. Det er mye som er usikkert, og det er vanskelig å vite hvordan ting kommer til å utvikle seg. Vi får se hva som skjer etter påske, er det mange som sier. Og akkurat det er tankevekkende. Det er som om påsken har blitt et tidsskille.   Sett fra et kirkelig synspunkt er det ikke så galt. Tvert imot. Det jo helt i tråd med kirkeårets rytme. Akkurat nå er det fastetid, en tid for bot og bønn og ettertanke. Korona-utbruddet har virkelig gitt oss noe å tenke på. Vi hører folk si at det er naturen som slår tilbake. Noen mener at vi nå ser fruktene av en globalisert kultur der folk tar det for gitt at vi kan farte rundt akkurat som det passer oss. Atter andre hevder at pandemien er et resultat av individualismen. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men jeg er sikker på at det kommer mange analyser fremover. Uansett, trenger vi å ta inn over oss at menneskeheten står ansikt til ansikt med noe vi ikke har kontroll over. Det er skremmende, og det skaper mye uro og angst.   Da korona-smitten kom ble fastetiden mer krevende enn noen kunne forestille seg. Maria budskapsdag kiler seg inn i både korona- og fastetid med et budskap som gir håp. Det skal komme en forløsning. Det blir et tidsskille. Vi venter på påsken.   Den virkeligheten som vi nå står i, kan vi leve med. Maria viste oss hvordan. Hun tok imot livet slik det var blitt og la alt i Guds hender. Hun var både forskrekket og redd, men det kunne hun med Guds hjelp stå i. Dessuten hadde hun en støttespiller i Elisabeth.   Med hjelp fra Gud og hverandre skal også vi klare koronakrisen. Vi har uansett ikke noe annet valg. Nå er det slik det er.    Men vi har et håp. Det er forankret i den erfaringen Maria hadde, og som mange har hatt både før og etter henne. Det er at kriser kan bære i seg det nyskapende, og det kan fødes noe vakkert gjennom smerten. Når vi opplever at vi går under, reiser Gud oss opp.    Dere som går til gudstjeneste i Frogner kirke, har sikkert lagt merke til at jeg alltid løfter barna høyt opp etter dåpen. Det er en symbolsk handling for at vi alle skal bli minnet om hva dåpen betyr. Den som døpes går under med Jesus Kristus, for å bli løftet opp med ham til nytt liv. Det tar ikke slutt med dåpshandlingen. Vi reises hver dag opp til det nye livet.   Kanskje har dere også lagt merke til at jeg kaster et blikk opp mot orgelgalleriet i forbindelse med dåpen. Det er ikke bare fordi jeg ønsker å holde kontakten med organisten. Det er fordi jeg ser opp på Maria-bildet i vinduet ut mot Bygdøy allé.   Per Vigeland har laget en Maria som sitter på kne, mens hun løfter Jesusbarnet høyt opp i luften. Vi kan skimte krybben i bakgrunnen. I den kristne kunsten symboliserer krybben ikke bare stedet der det nyfødte barnet ble lagt, den representerer også Jesu grav. Og vi aner at det er et påskemotiv innbakt i det bildet som vi først og fremst forbinder med jul. Maria har en rødbrun kjole som kan symbolisere kjærligheten og det menneskelige. Hun bærer en blå kappe. Blått er himmelens og troens farge. Hun trodde på Gud og har siden vært et forbilde for alle troende. Vår egen Maria har dessuten fått langt flommende rødt hår. Hun har blikket festet på Jesus-barnet mens hun løfter ham opp med en blanding av bestemthet, stolthet, takknemlighet og ømhet. Jeg synes kanskje det et drag av smerte rundt munnen.   Legg merke til Maria, neste gang du er i kirken! Det er ikke rart hun er fortsatt et forbilde for alle troende. Ved å overgi seg og barnet sitt i Guds hender ble hun en bro for det nye livet som var på veg.     Maria på veg (Stein Versto) Eg varsla vart, ein tidleg vår om noko rikt og stort at livet er ei gåve som vi får og så gjev bort   No renn det livet gjennom meg, ei elv av ljos, ein foss, snart heile verda føder eg, den Sonen, inn til oss   Ja, det er og eit under stort at slik ei møy som eg kan vera dør for slik ein konge, bru for slik ein veg