|
Preken palmesøndag - 5. april 2020 ved sokneprest Rut Ugland
Utskriftsvennlig versjon
Joh. 12, 12-24
12 Dagen etter fikk
folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i
Jerusalem. 13 Da tok de
palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet er han som kommer
i Herrens
navn,
Israels konge!
14 Jesus
fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
15 Vær ikke redd,
datter Sion!
Se, din konge kommer,
ridende på en
eselfole.
16 Dette
skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort,
husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
17 Alle de som hadde vært
til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde,
vitnet om det. 18 Det var også
derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort
dette tegnet. 19 Fariseerne sa
da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter
ham.»
20 Det var noen
grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden.
21 De gikk til Filip, som var fra
Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.»
22 Filip gikk og fortalte det til
Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus.
23 Jesus svarte: «Timen er kommet da
Menneskesønnen skal bli herliggjort. 24 Sannelig,
sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir
det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Det er noe spesielt med palmesøndag. Vi feirer den nemlig to ganger i
kirkeåret... To ganger i året leses tekstene om Jesu inntog i Jerusalem..
På første søndag i advent - som innledning til det nye kirkeåret -
for å skape forventning om Jesu komme. Og altså på palmesøndag - som
innledning til påskens drama.
På første søndag i advent, på vei mot
jul er det lyset og gleden som er bakteppet for Jerusalemsinntoget, mens nå
på palmesøndag er fargene mer avdempet.
Det er døden og lidelsen som
er rammen rundt påskens Jerusalemsinntog. Det er dit Jesu ferd inn i
Jerusalem fører. Til lidelse og død.
Det vil si når vi snakker om
påske - så tenker vi på den kristne påsken. Vår påske. Men den gang på Jesu
tid var det den jødiske påskehøytiden de feiret.
De mintes den
gangen i Egypt da Gud reddet jødefolket. Da de fikk beskjed om å smøre blod
på dørstokkene slik at døden skulle gå forbi deres hus.. Derfor betyr også
det jødiske ordet for påske - pæsja - å gå forbi!
Det var dette de
feiret da de slaktet påskelammet. Og det var alltid mange mennesker i
Jerusalem for å delta i disse festligheten. Det er i denne sammenhengen at
Jesu inntog i Jerusalem på palmesøndag finner sted. Vi møter et folk stemt
til fest for å feire den gangen døden gikk forbi deres hus.
Men det
hadde gått lang tid siden Moses levde. Døden hadde gjestet både hus og land
siden den gang. Tyrannene hadde vært mange. Og jødefolket var fortsatt på
leting etter Messias som skulle fri dem fra urett og undertrykking.
Folket venter i lengsel. Så kommer Jesus. Han som gjør mektige gjerninger.
Han som taler tyrannene imot. Og folket hilser ham – med rop og jubel. Men
verken Jesu disipler eller folket skjønner egentlig hva som skjer. De tror
at veien inn til Jerusalem er en vei til politisk seier for Jesus.
Bare Jesus vet hvor ferden inn i Jerusalem fører. Han vet at han står foran
døden. Og at det som venter er nødvendig - for at himmelen kan åpnes for
folket og disiplene - og oss.
Jesus kjenner naturens lover - han vet
at hvetekornet må falle i jorden og dø - for at det skal kunne bære rik
frukt!!
Engang hadde Jesus reddet Lasarus ut av dødens grep. Og nå
står han der selv. Ansikt til ansikt med døden.
Så kunne det nok
vært fristende å stoppet der ved byporten. Fristende å tatt en annen vei.
Bort fra Jerusalem. Bort fra folkets overstadige gledesutbrudd. Bort fra de
mørke og drepende blikkene til prestene og fariseerne og romerne.
Men
Jesus stopper ikke. Han flykter ikke unna. Sakte vugger han avsted på
eselet. Med åpne øyne og et åpent hjerte rir han inn i byen.
Drevet
av de samme livgivende kjærligheten som han viste da han ropte Lasarus ut av
graven - går Jesus veien – til Getsemane. Til øverstepresten Kaifas sin
bolig - til landshøvdingen Pilatus sin borg - og tilslutt til
henrettelsesplassen på Hodeskallehøyden Golgata.
Ingen har større
kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner - sa Jesus.
Han –
som viste i handling det han sa med ord.
Jesus flyktet ikke unna. Han sto
fast i motgangen.
Han overvant tvilen og frykten!
Palmesøndag er
påskens opptakt. Men dette året er alt annerledes for oss. Påsken skal
feires med tomme og stengte kirkebygg. Det oppleves trist.
Antagelig
kjenner vi i denne tiden på vår egen tvil og frykt i møte med virus og
smitte, ensomhet og adskillelse. For alt er annerledes enn det vi hadde
ønsket.
Jødefolket i eksil og nød – fikk beskjed om å smøre blod på
dørbjelkene og dørstolpene for at døden skulle gå forbi deres hus.
Tenk
om vi kunne gjort det samme! Tenk om det fantes et hemmelig tegn – en
handling som kunne løfte bort dette tunge og mørke som henger over oss nå.
Vi leter etter svar – som er vanskelige å finne.
Vi finner ikke
annet svar enn han som ser oss – og lider med oss – han som kjente på egen
tvil og usikkerhet – men som likevel holdt ut!! Jesus Kristus!!
Påskehistorien fra Palmesøndag til Påskedag forteller om Jesus som lever
sammen med oss - og som dør sammen med oss. Og tilslutt forteller den om han
som seirer over døden. Den oppstandne Jesus Kristus!
Oppstandelsen –
er Guds hemmelige tegn. Det ufattelige og grensesprengende!
Men først
må altså hvetekornet falle i jorden og dø…
|