Frogner menighet, Oslo

Andakt Langfredag 10. april 2020 ved kapellan Arne Slørdahl Utskriftsvennlig versjon Pelikanen Per Vigelands glassmalerier i Frogner kirke overrasker meg stadig. Varme farger og vakre fremstillinger gir kulør til ulike stemninger, alt ettersom hva som skjer i kirken, hvilken periode i kirkeåret vi er i og etter hva jeg til enhver tid bærer på av tanker og følelser. Hva som får fokus skifter også etter solens gang, og etter årstiden - etter hvilket bilde som til enhver tid får mest lys gjennom seg. Oppe på galleriet, på veggen mellom orgelpipene, vendt mot nord-nordøst, er det bare indirekte sollys som treffer glassmosaikken. Ellers det er lysene fra gaten som avdekker fargene og figurene. Og det kan vel da hende at disse motivene ikke så lett trer frem for oss, om vi da ikke befinner oss der oppe. I det venstre av de tre buede vinduene sett innenfra finner vi motivet for langfredag. Der er Jesus på korset, og under støtter disippelen Johannes og mor Maria hverandre. Og over korset finner vi et forunderlig motiv: En hvit pelikan. Hva har denne fuglen med det lange nebbet og den store strupesekken hengende under i en kirke å gjøre? Salmenes bok nevner riktignok «en pelikan i ørkenen» (Sal 102,7) som en metafor for å oppleve seg som «en fremmed fugl», utilpass... Men det finnes ingen viktige bibelske hendelser med denne sjøfuglen. Pelikanen «fløy inn i» kirkene og i kirkekunsten via verket «Physiologus», en tidligkristen lærebok om dyder og laster. Skriftet ble antakelig til i Alexandria i Egypt på 2-300-tallet. Det skildrer dyr og fabeldyr og bruker deres karakterer og egenskaper for å instruere mennesket på veien til frelse. Noen av fortellingene er moraliserende. I andre er dyrene gode forbilder. Og noen er allegorier for det gudommelige og frelseshistorien. Den mytologiske «Fugl Fønix» er tatt med i Physiologus, fuglen som brenner seg selv på alteret i solens tempel, men oppstår på tredje dag av sin aske. Her er «Fugl Fønix» en parallellfortelling til Jesu oppstandelse. Men hva med pelikanen? Boken skildrer pelikanmorens adferd, at den hakker seg selv til blods for å gi ungene sine næring når det ikke er annen mat å oppdrive. Zoologien i dag kan nok avkrefte dette fenomenet. Men i middelalderen var dette en sannhet. Og pelikanens fortelling ligner det som skjedde på langfredagen. Og sjøfuglen er et symbol på den kjærligheten Gud har til sine barn. Dråpene som renner nedover pelikanbrystet og drypper ned i de gapende nebbene i reiser viser til nattverden, næringen som gir evig liv. Slik ble pelikanen langfredagens fugl, og den har fått pryde mange europeiske kirker, og blant dem også Frogner. Når det en gang blir lempet på smitteverntiltakene og vi igjen får vende tilbake til det fysiske trosfellesskapet og gudshuset i Bygdøy allé; så ta da en ekstra titt opp på orgelgalleriet, over Jesus på korset, på det rørende bildet av en pelikan som gir av sitt blod til ungen. Den uselviske langfredagskjærligheten.