Frogner menighet, Oslo

Andakt Skjærtorsdag 9. april 2020 ved kapellan Arne Slørdahl Utskriftsvennlig versjon Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: ”Herre, vasker du mine føtter?” Jesus svarte: ”Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.” ”Aldri i evighet skal du vaske mine føtter,” sier Peter. ”Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg,” svarte Jesus. Da sier Peter: ”Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!” Jesus sier til ham: ”Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene - men ikke alle.” For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: ”Dere er ikke alle rene.” Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: ”Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.” Joh 13,1-17    Hvorfor vasket Jesus føttene deres? Hvorfor kunne han ikke heller ha massert skuldrene deres, eller kanskje tatt en runde rundt bordet med sine varme hender og rettet på små og store helseplager som disiplene sikkert hadde? Men han vasket føttene. Og kirken har da innimellom tenkt det var renheten han søkte. Skjærtorsdag betyr jo den rene torsdagen. I kirkens mørkere perioder har fellesskapet, verdigheten og nattverden vært forbeholdt de rene. De som gjør det rette. De ansette. De som sikkert har velduftende tær og pent fottøy. Men var det ikke kjærligheten han ville gi sine venner? Ikke et renhetskrav? Han gav dem et forbilde om å spre denne kjærligheten videre. At hver disippel skulle oppleve å være elsket og betydningsfull. Og så kunne de igjen gjøre noe godt til for eksempel 12 andre, som igjen kunne gi godheten videre. Og slik skulle bevegelsen av nestekjærlighet, selvoppofrelse og ydmykhet bølge videre utover, lik en stein som slippes i vannet og setter i gang bølgebevegelser som brer seg videre og videre. Det var fotvaskingen han valgte den kvelden. Han tok tak i det mest urene: i svetten og skitten, i det vi også selv helst ikke tar tak i: Føttene er jo som regel utenfor synsvinkelen. De holder oss oppe og er våre iboende trekkdyr. Men for øvrig er de uanselige. Føttene må bli sett ned på. Den som tråkker, tråkker jo der. De aller laveste i systemet havner også der, når de trygler og ber om smuler, eller om nåde. Der nede, ved føttene. Det var føttene han vasket. Ikke for si at 'føttene ikke er bra nok, her må det skjerpings til'. Nei, det var helt motsatt: Han inkluderte føttene. Omfavnet også dem med sin omsorg. For å si at ingenting faller utenfor Guds kjærlighet. Og for å gi oss et forbilde på nestekjærligheten. ”Forstår dere hva jeg har gjort med dere?” spurte han sine venner. Forstår vi det?