|
Andakt torsdag
2. april 2020 ved sokneprest Margunn Sandal (erstatter
hverdagsmessen)
Utskriftsvennlig versjon
Se vi går opp til Jerusalem
I den kristne tradisjonen spiller byen en helt sentral rolle, og byen
over alle byer er Jerusalem. De første kristne hadde et nært forhold til
denne byen. Her hadde tempelet stått. Her ble Jesus korsfestet. Det
var i Jerusalem Jesus sto opp igjen og det var herifra han fór opp til
himmelen. Kirken ble til i Jerusalem.
Det finnes en beretning om
en pilegrimsreise til det hellige landet på 300-tallet. Kvinnen som er på
reise, heter Egeria. Hun vender stadig tilbake til Jerusalem. Noe som gjør
sterkest inntrykk på henne er at bibeltekstene som blir lest i
gudstjenesten passer for «tiden og stedet». I hennes hjemland ble Bibelen
tydeligvis lest fra perm til perm i gudstjenestene.
Nå i fastetiden
og i den stille uke, som ligger foran oss, er tekstene preget både av tid
og sted. Vi følger Jesus på veien opp til Jerusalem. Førstkommende søndag,
palmesøndag, er han kommet frem, og i påskehøytiden hører vi om det
dramaet som utspiller seg der. Hendelsene i Jerusalem har formet vår
kalender. I påskehøytiden følger vi Jesus fra dag til dag i hans ensomhet
og smerte, hans lidelse, død og oppstandelse. Hans tid har blitt vår tid.
Men også Jesu sted har blitt vårt sted. For mange kristne ble
Jerusalem byen man måtte dra til for å komme nær Jesus og hans liv, slik
Egeria gjorde. Parallelt med dette har det utviklet seg en forståelse av
at Jerusalem kan være mange steder. Jerusalem er en visjon, slik den er
skildret i Johannes åpenbaring 21: «Og jeg så den hellige byen, det nye
Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en
brud for sin brudgom. … Byen hadde Guds herlighet og strålte som den
kosteligste edelsten, som krystallklar jaspis.»
Men denne visjonen
kan samtidig gjøres nærværende her hos oss gjennom kirkebygget og det som
skjer der. Det er vårt sted. For når vi kommer sammen for å feire
nattverd, da er Kristus midt iblant oss. Da er det himmelske Jerusalem
her. Flere kirkebygg, særlig de gotiske, var inspirert av visjonen om det
nye Jerusalem, og teksten fra Åpenbaringen ble ofte brukt i forbindelse
med vigsling av nye kirker.
Det er et paradoks at den byen som
skulle være symbolet på fred og frelse, Jerusalem, i dag er den byen i
verden det er mest strid om. Og vårt kirkefellesskap som skulle
representere Guds rike, det himmelske Jerusalem på jorden, er heller ikke
alltid noe drømmested.
Hverken det Jerusalem som Jesus dro opp til
i påsken, eller alle de mange ‘nye Jerusalem’ som har oppstått i lys av
dette stedet, er perfekte. Men Jesus er å finne i enhver by og på ethvert
sted der vi ser lidelse og smerte, sorg og fortvilelse.
I dag
tenker jeg på hvordan vår tids byer har blitt episentra for koronasmitten.
Hvordan kan vi her og nå være sammen med Jesus og våke i verdens natt,
slik det står i den salmen vi kanskje synger oftest i fastetiden?
Se, vi går opp til Jerusalem
i hellige fastetider
og ser hvordan
Jesus, Guds egen Sønn
i stedet for syndere lider.
Se, vi går opp til Jerusalem.
Hvem deler vår Herres smerte?
Hvem våker med Jesus i verdens natt
og bærer hans sorg i sitt hjerte?
Se, vi går opp til Jerusalem,
til Frelserens kors og pine,
til Lammet som ofres for verdens skyld,
for syndene dine og mine.
Se, vi går opp til Jerusalem,
til byen med glans og ære,
for
Frelseren sa oss at der han er,
skal vi ved hans nåde få være.
|