Preken romjulssøndag, 27. desember 2020 - ved kapellan Arne Slørdahl Utskriftsvennlig versjon
Annas undring, glede og frihet Lukas kap. 2, vers 36-38
Ifølge Moseloven var renselsestiden etter en guttefødsel 40 dager. Deretter skulle barnet ”legges frem for Herren”. Så, seks uker eller mer etter Jesu’ fødsel reiste Maria og Josef med ham opp til Jerusalem og tempelet. Der brakte de et offer, høyst sannsynlig et par duer, og en av de forrettende prestene, Simeon, velsignet gutten.
Denne dagen fikk hun se - om enn bare starten - det hun har ventet på: Det spesielle barnet! Gud i kjøtt og blod. Anna hadde ventet; hvor lenge vet vi ikke. Hun hadde håpet og trodd; hvor sterkt vet vi heller ikke. Nå var ventetida over, og hun stod ansikt til ansikt med tiden som skulle komme. Med eget blikk fikk hun se Herrens Salvede, den som skulle bringe frihet. De gamle profetiene, de dunkle hentydningene av noe som lå der fremme, fikk lys fra barnet. Jordiske øyne, svekket av gråt og utallige inntrykk, fikk se Guds frelse. Så nakent. Så naturlig.
Det Anna så, var Guds utstrakte hånd nede på jorden. Tempelets søyler og rikdom bleknet i synet av en av jordens små. Hun så Guds herlighet. Hun så barnet, og trodde. Og kanskje innså hun også - i glimt - at nå skulle menneskenes strev med tempeltjeneste og offerprester endelig få sin hvile i den lille?
Hvordan hadde det seg at Anna oppdaget frelseren midt i et babysvøp?
Vi vet ikke. Ingen kan påberope seg en hemmelig metode for å se den
åndelige dimensjonen. Men den samme Ånd som åpnet slitne øyne hos den gamle
i Tempelet, kan åpne gamle og unge øyne verden over: For Gud kan komme helt
nær!
Det ligger en dyp lengsel nedlagt i oss mennesker. Og det er viktig at den får være der, ikke bli forklart i hjel, men leve sitt eget liv. For det må egne øyne til for å se Guds frelse. Vi kan ikke hjelpe med videobevis eller overtalelser.
Min hebraisklærer på teologistudiet fortalte at hans sterkeste religiøse opplevelse hadde han når hans første barn ble født. Da kjente han suget fra evigheten: Et liv kommer utenfra og blir overlatt menneskers omsorg. Det er kanskje ikke så underlig at Anna fikk sitt livs trosopplevelse nettopp i møte med barnet. Der så hun Gud på jorden og trøst for Israel.
Julens mysterium er vanskelig å fatte. Heller ikke Maria gjorde det. Hun undret seg. Et spedbarn og en Frelser i samme person, det er motstridende og underlig! ”Jorden tar himmelen i favn,” sier Joseph Mohr i julesangen ”Stille natt - hellige natt”: Jorden tar himmelen i favn? Det er et paradoks og et mysterium. Derfor benytter vi bilder, musikk og fortellinger om det som skjedde den første julenatten. Derfor gjenskaper vi den ugunstige scenen med stallen, krybben, gjetere og sauer - og gjør dette så koselig, vakkert og idyllisk vi bare kan.
Anna reagerte med lovsang. Det er ikke godt å si hvordan den lød, men det var sikkert en salig blanding av undring og glede. Hun så Gud. Hun kjente Guds solidaritet. Og opplevde friheten: For nå tok Gud over!
Svein Ellingsen har fanget denne undringen, gleden og friheten i en salme
som har likheter med Annas jubel i tempelet. (Norsk Salmebok nr 65) |