|
Preken fredag 25. desember 2020 - Juledag, ved sokneprest Margunn Sandal
Utskriftsvennlig versjon
Evangeliet på første juledag, Joh 1,1-14
1 I begynnelsen var
Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var
Gud.
2 Han var i begynnelsen hos Gud.
3 Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt
til.
Det som ble til
4 i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
5 Lyset skinner i
mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
6 Et
menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. 7 Han kom for å
vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved
ham. 8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
9 Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
10 Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham
ikke.
11 Han kom til sitt eget,
og hans egne
tok ikke imot ham.
12 Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på
hans navn.
13 De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
14 Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
MER HIMMEL MER
JORD
Motiv på sarkofag fra 300-tallet. Foto: Jon V. Hugaas
Dette er den gode nyheten på første juledag; Det skal bli mer himmel og mer
jord!
Jesu komme innebærer at mennesket ikke trenger å søke Gud i det
overnaturlige, storslagne eller i det fjerne. Når Ordet tar bolig blant oss,
betyr det at også vi kan bli mer forankret i det menneskelige og jordiske.
Gud ble menneske i Jesus Kristus, og som hans etterfølgere vi er kalt til å
bli mer menneskelige. Vi finner ikke Gud først og fremst i det åndelige og
overjordiske, vi finner Gud i det materielle og kroppslige og jordiske.
På Enerhaugen her i Oslo ligger det en kirke som synliggjør
dette mysteriet. St. Hallvard ble bygd som kloster og kirke for
Fransiskanerbrødrene og menighetskirke for katolikkene i området, og den sto
ferdig i 1966.
Da arkitekten, Kjell Lund, i Lund & Slaatto skulle tegne
kirken, ønsket han finne frem til en form eller et uttrykk som kunne sette
mennesker i kontakt med Kristusmysteriet. Kan arkitektur formidle Guds
nærvær?, spurte han seg. På den tiden ble det tegnet mange nye kirker. De
fleste av disse kirkene strakte seg mot himmelen som om arkitekturen ville
løfte mennesket opp mot Gud i det høye. På Enerhaugen hadde man fått tildelt
en tomt blant de ruvende høyblokkene. Det kunne vært fristende å konkurrere
med dem, strekke seg enda høyere. Men Lund gikk motsatt veg. Arkitekturen
utstråler at Kristusmysteriet stikker dypere. Kirken holdes nede på bakken
og er formet som en kube med flatt tak. Når du kommer inn i kirkerommet, er
det nesten som å komme inn i en hule. Det sylinderformede rommet omslutter
deg med massive murer av teglstein. Taket er formet som en antikuppel. Det
senker seg ned over rommet og holder oss fast i et intenst jordisk nærvær.
Den spesielle arkitekturen kroppsliggjør inkarnasjonsmysteriet
slik at det ikke bare er noe vi hører om, det er noe vi kan kjenne, sanse og
fornemme når vi er til stede i rommet.
Johannesprologen minner oss om at verdens skaper kommer til sin
verden for å gjenskape den, ikke ved å lage nye ting, med ved å gjøre alle
ting nye. Jesus Kristus samler alt i et gjenopprettet fellesskap med sin
Far, ikke på tross av materien, men gjennom det materielle som vi alle er.
Denne julen gjør koronapandemien de fleste av oss mer
stedbundne og kanskje også mer jordnære. Kan hende er det en anledning til
en kontemplativ jul, der vi blir hos oss selv, i trygghet på at der kommer
Gud oss nær. Så vær hos deg selv, der du er og ta imot juleunderet! Det
senker seg inn i vår urolig verden med fred.
|