Frogner menighet, Oslo

Preken 4. søndag i påsketiden 3. mai 2020 - ved sokneprest Margunn Sandal Utskriftsvennlig versjon   Sorgen skal bli forvandlet til glede Joh 16,16-22 16 Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» 17 Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ike lenger, men om en8 liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? 16 Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» 19 Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? 20 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. 21 Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. 22 Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.   Du trenger ikke være et spesielt tvilende menneske for å oppleve en gudsforlatthet. Guds fravær i verden er ofte like påfallende som Guds nærvær.   Den kommende uken, fredag 8. mai, markerer vi at det er 75 år siden Frigjøringsdagen i 1945. Etter 2. verdenskrig ble vanskelig å snakke om Gud. Det var ikke lett å holde alt det grusomme som skjedde sammen med troen på et gudsnærvær i verden. Alt som var sagt om Gud hørtes falskt ut. Det var ikke troverdig. Hvilken Gud kunne la ondskapen herje og slike grusomheter skje som man hadde vært vitner til?   Sentrale teologer, som Paul Tillich, mente teologien måtte være taus. Læren om Gud måtte stilles tilbake til et nullpunkt. Om man noen gang igjen skulle kunne skrive og snakke om Gud, så måtte man begynne med hvite ark og total stillhet. Det samme skjedde i arkitekturen. Den tyske arkitekten Rudolph Schwartz tok til orde for at fondveggene i nye kirker burde være helt hvite og tomme. Fra gammelt av var dette stedet der alterbilder og tavler uttrykte et Guds nærvær, eller et glimt av det guddommelige i en eller annen form. Men nå gikk det ikke lenger an å se Gud. Gud hadde skjult seg for menneskene, og alle forsøk på å fremstille Gud ville komme til kort.   Jeg skriver om dette, fordi vi har frigjøringsdagen som referanseramme. Men både dere og jeg vet at vi ikke trenger å gå tilbake til krigen for å forstå opplevelsen av verden er et gudsforlatt sted. Det har menneske opplevd til alle tider, og det opplever mennesker i dag. Ifølge forfatteren av Johannesevangeliet er det til og med en grunnerfaring. Ingen har noen sinne sett Gud, hevder han. Det finnes ingen menneskelig tilgang til Gud. Gud og Guds vilje med verden og oss mennesker er i utgangspunktet usynlig og ukjent for oss.   Går vi til historien, er det ikke godt å si hvilke krefter som styrer utviklingen. Ser vi på naturen, kan vi kanskje få et håp om at livet skal bli ført videre, i alle fall nå om våren. Mens for menneskene er den brutale sannheten at døden er den eneste utgangen vi kjenner. Ingen kan vite sikkert hva som holder eksistensen vår oppe. Men, fortsetter forfatteren, av Johannesevangeliet. Gjennom Jesus har vi tilgang til Gud. Den som har sett meg, har sett Faderen, sier Jesus i kapittel 14.   Hva betyr det egentlig? Teologen Jakob Jervell har prøvd å forklare. Han skriver at når Jesus er Guds ansikt for oss, så betyr det, at når Jesus sier «jeg er livets brød» det vil si, jeg er den som gir mennesket liv og eksistens, så er det Gud som er livets brød. Og når Jesus sier «Jeg er verdens lys», det vil si den som gir mennesket mulighet til å forstå seg selv og verden, så er det Gud som er verdens lys. Når Jesus sier: «Jeg er den gode hyrde», det vil si jeg er den som gir meg selv og mitt liv for menneskene, så er det Gud som gir seg selv til og for menneskene.   Ut fra den menneskelige erfaring kan det virke som om verden og menneskeheten er overlatt til en blind skjebne, til et univers uten mål og mening. Men slik er det ikke, skriver Jervell. For når Jesus sier gir seg selv til og for menneskene, så viser han noe om Gud som er helt avgjørende: Den makten som hvert enkelt menneske, ja som hele menneskeheten er overgitt til, den makten som historien og historieløpet ikke kan avsløre, er ikke en blind skjebne, eller en diffus kraft. Vi er overgitt til en far som elsker oss, og jeg vil legge til, - en mor som elsker oss. Vi er overgitt til kjærlighetens kraft.   Akkurat nå er det unntakstilstand i verden og i kirken. Den kan være krevende, også for troen. Noen blir engstelige, mange kjenner et stor savn etter gudstjenestefellesskapet. Vanligvis kan vi få næring til troen rundt nattverdbordet når vi tar imot Jesus Kristus i brødet og vinen. Vi kan se, smake og sanse Guds konkrete nærvær. Nå er dette et savn. Da kan vi trøste oss med at ordene fra Jesus til sine disipler også gir oss håp: «Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede!» Her skal jeg ta et stort sprang til livet barnehagen fordi det kan gi et bilde av håpet. Barn som skal begynne i barnehage må tilvennes. Først en time alene, uten foreldre, så to timer, så kanskje en halv dag og til slutt en hel dag. De må lære, at selv om foreldrene er borte, så kommer de tilbake. De kan aldri jo aldri vite det helt sikkert, selvsagt, det vil alltid være en usikkerhet der. Men så kommer mor eller far, og noen roper: Du blir henta! Og det som skjer da er bare magisk. Diktet «Hentet», av Johann Grip, beskriver dette magiske øyeblikket.   Barn har en egen måte   å bruke språket på. I barnehagen der   sønnen min går, blir de for eksempel "henta".   Sunniva, du er henta! roper de, når for eksempel Sunniva   blir hentet, og Sunniva slipper det hun har i hendene   løper hvinende nedover skråningen   rett i armene på den   som står ved porten og er kommet for å hente.   Når også jeg en gang får øye på   at noen står i porten og skal hente meg   da håper jeg at det vil skje   nøyaktig slik.