|
Andakt til hverdagsgudstjeneste torsdag 14. mai 2020 - ved kapellan
Arne Slørdahl
Andakten er skrevet ut fra kommende søndags evangelietekst (6. søndag
i påsketiden)
Utskriftsvennlig versjon
Bønnens virkning
I evangeliet etter Lukas, kapittel
18, vers 1-8a:
Jesus fortalte disiplene en lignelse om at de
alltid skulle be og ikke miste motet:
«I en by var det en dommer som
ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske.
I samme by var
det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min
motpart, så jeg kan få min rett.’
Lenge ville han ikke, men til slutt
sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe
menneske, får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg
slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’»
Og
Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle ikke da Gud
hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er
han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin
rett, og det snart.
“Det hjelper ikke om du maser,” har jeg
ofte sagt til døtrene mine. Det sitter dypt i vår kultur at vi ikke skal
være brysomme, ikke mase, men tålmodige, vente på tur. Lærerne og
byråkratene sier det samme.
Men så kommer denne lignelsen som gir oppreisning til dette
utålmodige i oss: Hvilken sak denne enken hadde, vet vi ikke. Dommeren
ville ikke ta i saken. Han var uhederlig, fortalte Jesus. Han var
vel korrupt? Kanskje hadde han lovet motparten hjelp? Mens enker på den
tiden var pr. definisjon sårbare og fattige, uten penger til bestikkelser
eller advokat. Men hun gav seg ikke, hun var nok en sann plage, og
dommeren gav til slutt etter likevel.
Dommeren i lignelsen er ikke et bilde på Gud. Hans rolle er å
vise virkningen av vedvarende følelsesmessig trykk. Når selv denne
uhederlige dommeren kan bli drevet til en medlidende handling, hvor mye
mer vil ikke Gud handle - Gud som er den personifiserte medlidenhet.
Livet er ikke rettferdig, og innbitt kamp eller masing fører stort sett
ikke frem. Fattige enker av vår tid får som regel ikke sin rett. Like mye
som at gode mennesker rammes av uhelbredelige sykdommer. Mange
hardtarbeidende mennesker blir ikke rike, mens andre kan håve inn uten å
svette.
Men denne lignelsen oppfordrer oss til å be og ikke miste
motet. "For skulle ikke Gud hjelpe sine til sin rett."
Gud er
medlidende, én vi ikke trenger å bestikke. Men Gud kan vi be til i vår
nød, som i glede. Vi kan mase hvis det er det som kjennes godt og riktig.
Bønn kan være en ventil som gjør det mulig å holde ut. Og bønn kan trekke
oss nærmere oss selv og Gud.
Tid om annen oppleves det dog som om bønn ikke blir hørt. For
kristen bønn er ikke magi. Pave Frans har sagt: "Vi ber for de sultne. Så
gir vi dem mat. Det er slik bønn fungerer!"
I 1993 kom den fantastisk vakre, engelske, halvbiografiske filmen
"Shadowlands". Den forteller historien om kjærligheten mellom den godt
voksne Oxfordprofessoren C. S. Lewis og den noe yngre amerikanske poeten
Joy Davidman. Kjærligheten til Joy endret professorens liv fullstendig.
Men da hun ble rammet av kreft og dør, ble Lewis´ kristne tro utfordret.
En professorkollega undret seg over at han likevel bad og spurte ham
naturlig nok "hvorfor"? Lewis svarer i filmen:
"I pray because I can’t help myself. I pray because I’m helpless. I pray
because the need flows out of me all the time - waking and sleeping. It
doesn’t change God, it changes me."
Bønnen forandrer meg!
|